Ule, forsvunnet kirke

Fra Norges Kirker

Gå til: navigasjon, søk


Sigrid Christie, Ola Storsletten, Anne Marta Hoff

Prestegjeldshistorie Sør-Aurdal prestegjeld

Allerede i middelalderen synes det å ha stått en kirke i dalbunnen ved Bagn. I de pavelige nuntiers regnskaps- og dagbøker fra en reise i 1327 nevnes ”ecclesia de Reglir cum capella”.[1] Kapellet er blitt tolket som identisk med Ule kirke som skal ha ligget på østsiden av Begna.[2] I et diplom fra 1375 omtales "Bagns kirkiu sookn a Waldræs".[3] Dersom det dreier seg om den samme kirken, kan det bety at Ule kirke har vært en regulær sognekirke og ikke et kapell. Bagn kirkesogn blir også omtalt i flere diplomer fra 1400-tallet.

Ule kirke skal ha hatt navn etter gården Ule eller Urdi; den ble kalt ""Ulekyrkja", og stod sværande vent til paa Bagnsjordet – sud upp for Flataakeren".[4] En annen betegnelse er ”Ure-kirken”.[5] Rett nord for kirketomten var det en særlig god brønn, og betegnelsen Ule kirke er også blitt knyttet til ordet ”olle”, som i så fall kan ha hatt sammenheng med en Olavs-kult.[6] I en beskrivelse fra 1743 er det omtalt en ”St : Oles Kilde”, som var beliggende noe ”Sønden for den gaard Bang Kaldet”.[7]

Det er blitt antatt at Ule kirke ble revet ca. 1700.[8] Kirken inngår ikke i kirkesalget i 1720-årene.[9] Det kan likevel være at den ble holdt utenfor salget fordi den på dette tidspunkt ikke var et regulært kirkebygg. I Bings Norgesbeskrivelse fra 1796 omtales det "et Kapel til Renlie Annex Ourdals Præsteg.".[10]

Tomten etter Ule kirke er lokalisert til dalsiden øst for Bagn kirke, der det er en åpen plass som er avgrenset med småskog. Plassen er nærmest elliptisk ca. 32 x 27 m, med den lengste aksen i retning øst–vest. Området virker planert, med en stenskråning mot vest. På nordsiden har det lokale historielaget plassert en sten med innskriften: HER LYT VI TRØ VARSAMT OG STILLE HER ER HEILAG GRUNN. ULE-KYRKJA CA. 1200 – 1735.

Det er få konkrete opplysninger om selve kirkebygget som skal ha vært bygget av stavverk. I Nationalmuseet i København er det to dekorerte portalplanker og et rundbuet overstykke med usikker opprinnelse, men som er blitt knyttet til Ule kirke (Hohler, Cat. no. 220).[11] Portalplankene er 233 cm høye, men har vært høyere, døråpningen har vært 74 cm bred.

Begge planker har dekorert utside. Selve åpningen har vært flankert av halvsøyler med base og sylindrisk kapitel som er skåret ut av plankene. Resten av plankene er dekorert med ranke- og dyreornamentikk i høyt relieff. Den høyre portalplanken har ranker som har sitt utspring i en dyrekjeft i det nedre indre hjørnet. Nederst er ornamentikken avsluttet med en sammenhengende palmettfrise. Øverst har ornamentikken vært avsluttet med en stor drage, men det meste av denne mangler. Til en del av planken som er forbundet med midtstykket hører dessuten en menneskeliknende figur med tre hoder. Den venstre portalplanken er dekorert med en kjede av fem mindre dragefigurer. Igjen er planken dekorert med en palmettflise nederst og har opprinnelig vært avsluttet med en stor drage øverst. Til den øvre bevarte delen av planken som er forbundet med midtstykket hører i tillegg en rytter med sverd på en hest med seks ben. Også halvsøylene på hver side av åpningen er dekorert med rankeornamentikk. Rankene fortsetter over på overstykket, der de to store dragene synes å ha angrepet en midtre drage med hode som har hengt ned i åpningen.

Portalen skal ha vært sekundært brukt i en bygning på gården Tronhusåsen, som ble revet ca. 1860.[12] Etter tradisjonen skal også gulvplanker i våpenhuset i Bagn kirke ha kommet fra Ule kirke.[13] På en gammel dør i et uthus på gården Sørbøen var det dessuten beslag og lås med nøkkel som etter tradisjonen skal ha kommet fra Ule kirke. Da uthuset brant omkring 1900, ble beslagene tatt vare på og senere gitt til Reinli stavkirke, mens nøkkelen skal være gitt til museet på Fagernes.[14]

Innhold

Kirkegård og gravminner

Det er opplysninger om at deler av kirkegårdsmuren var bevart omkring 1840, med inngang mot nord og syd.[15] Rundt 1860 ble det pløyd ved den antatte kirketomten. Det skal da ha vært hauger som markerte gravene, og ved enden av hver haug sto det en stenhelle som var opptil ”1/2 alen høg”. Enkelte steder ble det dessuten funnet menneskeben.[16] Ved samme anledning ble området planert. [17]

Kilder

Utrykte kilder

  1. Antikvarisk arkiv, Riksantikvaren. H. Christie, Bagn, Ule kyrkja, notat 20.10.1970.
  2. H. Christie, På leting etter kirketuft i Høvreslia, notat 3.10.1990.
  3. Diverse. L.L.E. Mykland, Guds hus under hammeren. En studie i kirkesalget i Norge i 1720-årene, hovedfagsoppgave i kristendomskunnskap, ms., UiB 1976.

Trykte kilder

  1. DN og PNR – L. Hess Bing, Beskrivelse over Kongeriget Norge, Kbh. 1796.
  2. O. Islandsmoen, Søre Aurdal og Etnedalen, Kra. 1914.
  3. O. Thorsrud, ”Ulekirken”, Tidsskrift for Valdres historielag, bd. 3, 1933-37, Gjøvik 1937.
  4. O. Islandsmoen, ”Nedlagde eller utøydde garder i Sør-Aurdal”, Tidsskrift for Valdres historielag, bd. 4, 1947-51, Oslo 1951.
  5. M. Sørlie, ”Sorenskriver Niels Wisløffs melding frå 1743 om Hadeland, Land og Valdres”, Tidsskrift for Valdres historielag, 1952–56, Oslo 1956.
  6. J. Hveem, Bagn kirkes historie, Oslo 1968.
  7. J.B. Jahnsen, Bygget av levende stene …, Middelalderens kirkelige forhold i Valdres, P.T. Dreyers Forlag 1983.
  8. J.A. Johnsen, ”Det har stått ei steinkirke på Høvreslia”, Valdres, 12.12.1989.
  9. E.B. Hohler, Norwegian Stave Church Sculpture, Vol. I-II, Oslo, Stockholm, København, Oxford, Boston 1999.
  10. A. Kristoffersen, ”Vidalssvensken”, Årbok for Valdres 2002, Valdres Trykk 2002.

Bilder

Fotnoter

  1. PNR, s. 24.
  2. Thorsrud 1937, s. 219.
  3. DN IX 168.
  4. Islandsmoen 1914, s. 108.
  5. Hveem 1968, s. 12.
  6. Thorsrud 1937, s. 225.
  7. Sørlie 1956, s. 104.
  8. Hveem 1968, s. 17.
  9. Mykland 1976, s. 99.
  10. Hess Bing 1796, s. 25.
  11. Hohler 1999, s. 231 f..
  12. Hohler 1999, s. 231.
  13. Hveem 1968, s. 26.
  14. Christie 1970.
  15. Thorsrud 1937, s. 226.
  16. Thorsrud 1937, s. 224.
  17. Christie 1970.