Torpo gamle kirke

Fra Norges Kirker

Gå til: navigasjon, søk
Torpo gamle kirke
FylkeBuskerud fylke
KommuneÅl kommune
ProstiHallingdal
BispedømmeTunsberg bispedømme
Foto
Videoer
Wikipedia
Webkamera
Laster kart...
Koordinater60.664043,8.708387
FellesrådFortidsminneforeningen
Kirke-id061900101
Soknekatalognr03080101
BygningsgruppeKirke i privat eie (kl § 17)
VernestatusAutomatisk fredet (før 1650)


Sigrid Marie Christie, Håkon Christie

Innhold

Bakgrunn

«I gamle tid laae Hallingdahl under Stavanger Bispestol, da var Torpe Hoved Kirken i Aals prestegield og Hemsedahl som nu ligger til Næs et Annex derunder» heter det i Herslebs Journal 1733. Et par aktstykker fra middelalderen tyder på at Torpo har hatt rang fremfor de andre kirker i Hallingdal. Av et diplom fra 1310 (DN IV85) fremgår det at «sira Biarnar a Thorpom» i egenskap av korsbror i Stavanger satte kommunens segl under et testamente. På denne tid har presten i Torpo vært kannik knyttet til domkapitlet i Stavanger mens en vikarius antagelig styrte kallet. I de pavelige nuntiers regnskaper for 1327—28 heter det at skatteoppkreverne hadde hjelp av «prepositus de Thorpom», hvilket tyder på at prosten hadde tilhold i Torpo på den tiden. Etter reformasjonen har Torpo vært anneks til Ål.

Ved kirkesalget 1723 ble kirken kjøpt av sogneprest Jacob Stockfleth. Hans to ettermenn i kallet, først Niels Ribe og derpå Hans Quam, overtok kirken etter ham. Senere var kirken mest eiet av bygdefolk. De to siste eiere, Inga Pleym og Birgit Tufte, solgte kirken til kommunen 1875.

En ny kirke ble bygget nord for den gamle 1880, og senere har de to kirker stått side om side på kirkegården. Nå går hovedveien gjennom dalen langs nordsiden av kirkegården, men tidligere gikk den langs kirkegårdens sydside, gjennom tunet på Nubgard, som tidligere het Torpo og var prestegård. I nordvestre hjørne av tunet lå kirkestuen, en enetasjes tømmerbygning, som senere er flyttet. Fra tunet var det port i kirkegårdsmuren, som er mannshøy og tjener som forstøtningsmur for det oppfylte terreng i kirkegårdens søndre del.

Nord for den gamle kirken sto støpulen, som ble revet 1880 for å gi plass til den nye kirken. Under dens gulv i sydvestre del av skipet er det grunnmurrester som kan skrive seg fra støpulen. På en blyanttegning av stavkirken sett fra sydøst utført av arkitekt G. A. Bull 1855 er antydet en bygning i bakgrunnen som kan være støpulen.

Den gamle kirken er en stavkirke. I 1878, da kirken var blitt kommunens eiendom, var det planer om å utvide den med et tilbygg øst for koret. Året etter ble det i stedet approbert en plan om å beholde kirkens eksteriør uforandret, men å kle veggene innvendig, legge inn himling og nye gulv og innrede kirken med gallerier og nye benker. Fortidsminnesmerkeforeningens direksjon påpekte at en slik forandring ville være til skade for en så verdifull bygning. Tidlig på året 1880 besluttet kommunestyret å bygge en ny kirke ved siden av den gamle, og byggingen av den nye kirke ble satt i gang om sommeren samtidig med at stavkirkens nyere kor ble revet. I løpet av høsten ble det vedtatt at Fortidsminnesmerkeforeningen skulle overta det gjenstående opprinnelige skipet for kr. 280,— mot å vedlikeholde det på stedet.

Da koret i stavkirken ble revet, ble det funnet et sterkt forhugget stykke av en portalplanke med utskjæringer i Urnesstil. Planken må skrive seg fra en bygning som er eldre enn stavkirken og kan tyde på at det har stått en eldre kirke i Torpo før stavkirkens tid.

Mulig eldre kirke

Når det er antatt at det har stått en eldre kirke i Torpo før stavkirkens tid, skyldes det som nevnt at det er bevart et stykke av en eldre portalplanke. Den ble funnet da stavkirkens kor ble revet 1880 og har antagelig sekundært tjent som gulvplanke i apsis. Plankens opprinnelige plane innside har slitasje som tyder på det, og den ene enden er forhugget etter en krum linje som kan tyde på at den har vært tilpasset apsidens svill. Plankens ornerte utside har forhugninger som passer til at den har ligget an mot gulvbjelkelaget. I sin forhugne tilstand er planken 156 cm lang og 47 cm bred. Plankens ene side, som er noe forhugget i hele lengden, har bevart bunnen av en not, som viser at planken har hørt hjemme i en stavvegg. Langs den andre siden er det trukket et ca. 2,5 cm bredt rettvinklet profil. Denne siden må ha vendt inn mot portalåpningen, og døren må ha slått an mot plankens innside. Treskurden på plankens utside begrenses til hver side av en ramme som er sterkt skadet. Rammen gir imidlertid grunnlag for å anta at planken har hatt samme bredde oppe og nede. Både teknisk og formalt har treskurden meget til felles med skurden på Urnes-kirkens dør. Urnesportalen har nøkkelhullform, og av den grunn er portalplankene bredere oppe enn nede, men dette later altså ikke til å ha vært tilfelle med Torpoportalen. (Se for øvrig nedenfor, under treskurd.)

Stavkirken

Bygningen

Stavkirken har opprinnelig hatt smalere kor, men dette er blitt revet, og nytt stavbygget kor med samme bredde som skipet er blitt reist. Arkitekt G. A. Bull målte opp kirken 1855, da dette koret sto, og beskrivelsen av koret bygger på hans måleskisser. Da dette kor ble revet i 1880, ble materialene brukt i den nye kirkes tak, tårn og gulv. Gulvmaterialene, som nå er tatt ut og oppbevares ved kirken, viser at det utvidede kor er blitt reist en gang i middelalderen. Kirken har vært omgitt av svalgang som er revet etter at det utvidede kor var reist. Dette hadde en apsis mot øst som kan være oppført senere. Av besiktigelse 1740 fremgår at apsis ble brukt ved skriftemål. Kirken fikk aldri særskilt sakristibygg.

Stavkirkens skip er bevart. Det har høyt midtrom med sadeltak som bæres av frittstående staver. Utenom midtrommet går den lavere omgang som er avdekket med pulttak. Midt på skipets møne sitter en takrytter. Skipets østvegg har spor som viser at det opprinnelige kor har vært smalere enn skipet Det har imidlertid hatt samme vegghøyde som skipet, samme oppbygging med omgang rundt et hevet midtrom og samme takreisning som skipet. Koret ble erstattet med et nytt som hadde samme bredde som skipet og var ca. 5,60 m langt. Det utvidede koret har også hatt hevet midtrom og omgang, men midtrommets vegger og tak har vært noe lavere enn skipets. Apsiden har vært smalere enn koret, og planen har vært litt mindre enn en halvsirkel. Veggene har hatt samme høyde som korets omgangsvegger. Den halvkjegleformede takflaten har båret en sylindrisk takrytter med høyt kjegleformet tak. Svalgangene, som en gang omga hele kirken, hadde pulttak med arkoppbygg over portalene. Skipet har vestportal og sydportal. Det utvidede kor har hatt sydportal som må ha tilhørt det opprinnelige kor. De små høytsittende, sirkulære lysglugger i skipets vegger er blitt supplert med større vinduer i nyere tid. Skipet har nå to store vinduer i nordre og søndre omgangsvegg.

Vegger

Omgangens vegger i skipet består av planker som står i rammer satt sammen av sviller, hjørnestaver og stavlegjer. Hjørnestavene har klokkeformede baser med to vulster oventil. Basene hviler på stenfundament. Veggsvillene er ført inn i hull i basenes sider, men er dessuten understøttet av grunnmurene. Veggplankene er felt sammen med not i den ene siden og fjær i den andre. De har asymmetrisk tverrsnitt og er tykkest i notsiden, som har et rettkantet høvelprofil trukket langs kanten utvendig.

Skipets østvegg har opprinnelig vært lukket med plankevegg. Svillen har not for plankeveggen og spor etter en smal åpning mot koret. På hver side av koråpningen står tilknytningsstaven for korets opprinnelige nord- og sydvegg og viser at koret har vært ca. 4,60 m bredt. Korets lengde er ikke kjent og det er uvisst om det har hatt apsis. Etter at det opprinnelige kor var revet og det nye kor bygget i skipets fulle bredde, er plankene i skipets østvegg fjernet. Da det utvidede kor ble revet 1880, ble skipets østvegg kledd igjen med stående bord som har lister over skjøtene.

Omgangsveggene i det utvidede kor har vært bygget opp på samme måte som skipets vegger, men hver av korets langvegger har vært delt i to felter av en mellomstav med det samme sylindriske tverrsnitt som hjørnestavene og samme slags klokkeformede base, men med bare en vulst. Østre og søndre svill i det utvidede kor er bevart, og deler av en hjørnestav er benyttet i den nye kirkes tårn. De bevarte veggplankene fra det utvidede kor har et noe annet tverrsnitt enn skipsplankene og er prydet med et hulkilprofil i stedet for det rettkantede.

Over nivå for det tidligere svalgangstak har skipets hjørnestaver sponkledning utvendig. Denne del av skipets nordvegg er kledd med brede liggende bord. G. A. Bulls tegning av kirken sett fra sydøst viser at stavene i korets sydvegg har hatt tilsvarende sponkledning og at sydveggen har hatt sukledning over svalgangstaket. Tre av de øksede kledningsbordene er bevart. Kledningen må være satt opp før svalgangene ble revet, men er neppe opprinnelig.

Midtrommets vegger i skipet har et skjelett av i alt 14 staver: 4 hjørnestaver, 3 mellomstaver i hver langvegg og 2 i hver tverrvegg.

Stavene hviler på de 4 grunnstokker som danner midtrommets grunnramme og hvis ender går ut under omgangsveggenes sviller. Hele nordre grunnstokk og nordenden av østre og vestre grunnstokk ble fornyet 1953 samtidig med at det ble støpt grunnmur under alle 4 grunnstokkene. På stavene hviler stavlegjene som bærer taket. Midtrommets plankevegger, som er 1,40 m høye, går opp i stavlegjen og hviler på en svill som er felt inn i stavene over omgangstaket og ca. 7,50 m over skipets gulv. Plankene i midtromsveggene har planteljet utside og innside og er felt sammen med not og fjær. Over omgangstakene er mellomstavene planteljet utvendig i flukt med veggplankene. Innvendig er de avbladet mot toppenden og avslutter med sortkonturerte masker. Hjørnestavene har derimot sirkulært tverrsnitt helt til topps og er utvendig sponkledd. Veggene i østre og vestre gavltriangel består av planteljede planker som er felt sammen med not og fjær. De er tappet ned i stavlegjen og opp i gavlenes sperrebind. Vestre gavl har utvendig stående kledning fra nyere tid.

Midtrommets staver har krukkeformede baser som avsluttes med to vulster mot de sylindriske skaft. Litt under halv høyde fra gulvet har stavene terningkapitéler med to halsringer. Kapitélenes abakus består av påspikrede profilerte lister. Ca. l m over kapitelene bindes stavene sammen av tenger, som danner en vannrett ramme rundt midtrommet. Hver tang består av to bjelker som er felt sammen fra hver side av stavrekken. Mellom stavene er det en nedre buerekke av knær under tengene og en øvre buerekke under midtromsveggens svill. Over tengene står det utskårne Andreaskors som går opp til de øvre buerekker. Fra stavene spenner skråttstillede strebebjelker til omgangens stavlegjer. Strebebjelker og stavlegjer bindes sammen av bueknær, som danner en sammenhengende krans rundt hele rommet.

Korets opprinnelige midtrom har vært ca. 1,70 m bredt. Østsiden av skipets to mellomstaver har spor etter plankene i korets langvegger, som har vært like høye som skipets. Da koret ble utvidet, fikk midtrommet i skip og kor samme bredde. Korets midtrom har i øst vært understøttet av to hjørnestaver som har hvilt på en grunnstokk i gulvnivå. Grunnstokken er bevart. Stavene har hatt klokkeformet base med en vulst, og noe over halv høyde over gulvet har de hatt et tønneformet kapitél med vulst oppe og nede. G. A. Bulls tegning av kirken viser at søndre stav har vært kledd med spon utvendig over omgangens tak og at sydveggen har vært kledd med liggende bord. Østgavlens triangel har derimot hatt stående planker som har vært tappet ned i stavlegjen og opp i gavlsperrene. Gavlen har vært avstivet med et bjelkekryss utvendig. Et par av plankene fra gavlfeltet som er bevart er planteljet utvendig og innvendig.

Korskilleveggen. Det opprinnelige, smalere koret har vært adskilt fra skipet med en plankevegg som senere er blitt fjernet Skipets østsvill har not som har opptatt plankene i den revne korskilleveggen. Noten mangler i et ca. 75 cm bredt parti og viser at det har vært en smal åpning fra skip til kor midt i veggen. På hver side av åpningen har svillen nagler som tyder på at åpningen har vært flankert av søyler. Det er også spor etter at skipet har hatt et sidealter på hver side av koråpningen og at sidealtrene har stått inn mot korskilleveggen. De to stavene i skipets østvegg, som har opptatt langveggene i det opprinnelige kor, har utskårne kapiteler ca. 2,5 m over svillen på den siden som vender inn mot skipet. Over kapitelene danner to bueknær en rundbue som har sin topp i stavlegjen. Denne korbuen har åpnet seg inn mot koret En brystning som oppbevares i Universitetets Oldsaksamling (UO. 10601) har antagelig spent tvers over korbuen. Kapitelene har nemlig utsparinger som kan ha opptatt brystningen. Brystningen har en svill med not på undersiden som kan ha opptatt korskilleveggen. Svillen bærer 7 dvergsøyler med terningkapitéler og tilsvarende baser. Dvergsøylene bærer en brystningsbjelke og mellom søylene er det skåret opp rundbuer i brystningsbjelkens underside. Brystningen er forsynt med runeinnskrift, se nedenfor. På brystningsbjelkens overside har det sittet en kantstilt planke med gjennombrutt rankeskurd (UO C 10592). (Se nedenfor under treskurd) Brystningen har vært sekundært brukt som benkerygg i skipets sydside og er kuttet. Det ser altså ut til at korskilleveggen har vært avsluttet oventil mot en brystning som har spent tvers over korbuen. Brystningen har antagelig dannet fronten i et lektorium som har vært tilgjengelig fra koret. Under brystningen har det vært en plankevegg med smal åpning flankert av søyler. På hver side av åpningen har det stått et sidealter inn mot korskilleveggen.

Portaler

Skipets vestportal har vangeplanker som er noe tykkere enn vanlige veggplanker. De er tappet ned i svillen og opp i stavlegjen. Portaloverdekningen består av 4 kantstilte planker som er tappet inn i vangene. I den nederste plankes underside er det skåret opp en bue som gir åpningen tilnærmet rundbuet overdekning. Portalens innside er planteljet og har anslag og stabler for dør som har slått inn mot venstre. Døren er nå montert slik at den slår ut mot høyre, dette ble antagelig utført som følge av bestemmelsene av 1825 om at kirkedører skal være utadslående. Utvendig er portalens vangeplanker og overdekning dekket av treskurd. To halvsøyler som flankerer åpningen er delvis forhugget for døren, hvis buede overstykke dekker noe av arkivolten.

Skipets sydportal sitter i vestre del av skipets sydvegg. Den er laget på samme måte som vestportalen med to kraftige vangeplanker og overdekning av kantstilte planker. Døren er beholdt innadslående mot venstre, og de utvendige halvsøyler som flankerer åpningen er komplette.

Korets sydportal satt i vestre del av det utvidede kor, men utforming, profilering og treskurd kan tyde på at den har hørt hjemme i det opprinnelige kor og er blitt overført til det nye da det ble bygget. Bull har laget en måleskisse av portalen sett innenfra, og etter hans målangivelse har åpningen vært 51 cm bred og 266 cm høy. Døren har da slått inn mot venstre, men de bevarte portalvanger viser at døren tidligere har slått inn mot høyre. På arkitekt H. Thorsens tegning av portalens utside, datert 1882, har den vangeplanker med halvsøyler som har baser og kapiteler. Mens skipets portaler har overdekning av kantstilte planker, utgjøres korportalens overdekning av en stående planke med rundbue skåret opp i nedre ende. Utvendig har den rundbuede overdekning hatt en fremspringende arkivolt med rankeskurd. Arkivoltens midtstykke, som er laget som et separat stykke, kom til Universitetets Oldsaksamling 1882. Vangeplankene ble imidlertid skamhugget og benyttet til gjenkledning av skipets østvegg etter at koret var revet. Her sitter plankene fremdeles, og av søyler og arkivolt er bare forhugne konturer bevart.

Vinduer

Kirkens eldste lysåpninger utgjøres av sirkulære hull med ca. 15 cm diameter. Det sitter en slik lysåpning i hvert veggfelt i skipets midtrom ca. 20 cm under stavlegjen. Det utvidede kor har ikke slike lysåpninger på Bulls tegninger, og det er uklart hvordan koret har vært opplyst opprinnelig. Senere er det imidlertid blitt skåret ut for vinduer i både skipets, korets og apsidens vegger. I 1628 ble det «...Huggen och Indsett en Vindues Karemb for Alterit, og der Vdj it stortt Vindue Bekostitt... ». I 1680-årene var det ett vindu i koret og to i skipet; 1685 heter det nemlig: «... Ladet indsette i Kirchen og sanghuusset, 3 nye winduer i stedet for de forrige, som var udblæst og sønderslaget ... », mens besiktigelsen året etter nevner at«... 2 winduer behøves af nye i Kirchen at indsettes ... ».

Ved besiktigelsen 1740 hadde både skip og kor to fag vinduer. Idag har skipet to midtpostvinduer i hver av omgangenes langvegger og dessuten et mindre, høytsittende midtpostvindu i østre del av sydveggen. Vinduene forekommer ikke på Bulls tegning av kirken fra 1855, og må være satt inn senere. Veggene har merker etter at de 4 vinduene har erstattet noen lavere og bredere. Ett av dem, som oppbevares i den nye kirke, har midtpost og 3 X 3 ruter i hver grind og kan være laget omkring 1800.

Tak

Skipets midtrom har 5 sperrebind som korresponderer med langveggenes staver. Hvert sperrebind består av sperrer, saksesperrer og hanebjelker. Gavlenes to sperrebind har profil trukket langs innsiden av saksesperrer og hanebjelker, som står på innsiden av gavlveggen. I de øvrige 3 sperrebind er sperrer og saksesperrer felt sammen i fotenden og hviler på stavlegje og raftestokk. Raftestokken er festet til stavlegjens innside. Mot raftestokkens skrå overside spenner bueknærne, som går opp langs saksesperrenes sider og avstiver dem. I undersiden av de 3 midtre sperrebinds saksesperrer og hanebjelke er det skåret opp to buer som møtes i en nedadvendt tunget flate midt på hanebjelkens underside. Bueknærnes, saksesperrenes og hanebjelkenes nedre kanter er prydet med høvelprofil. Tvers over rommet spenner to kraftige bjelker som er lagt opp i stavlegjen over toppen av østre og vestre mellomstaver. En mønsås og en sideås er felt ned i sperrenes overside og bærer bordtaket som danner underlag for sulagt vasstak. Takflatene er avstivet med skråbånd på undersiden. Skipets omgangstak bæres av sperrer som hviler på stavlegjene og går inn i skipets midtromstaver. De doble bordtak, som understøttes av en ås, går opp i et dryppneseprofil i svillen som bærer midtrommets plankevegg. Den del av omgangen som har vendt inn mot det opprinnelige kor, har ikke hatt tak. Det nåværende tak over dette parti ble satt opp etter at koret var revet 1880. Taket over det opprinnelige kor har etterlatt seg spor i skipets østgavl som viser at det har hatt omtrent samme reisning som skipets tak og i likhet med dette mønsås og en sideås under hver takflate. Den takstol som Bull har tegnet over det utvidede kor har vært av en enklere type. Hvert av de 3 sperrebind har bestått av to sperrer og hanebjelke og har vært bundet sammen i stavlegjenivå av hver sin vannrette bjelke.

Alle kirkens tak har vært tekket med spon. Spontekkingen ble jevnlig reparert og tjærebredd i 1600- og 1700-årene. Besiktigelsen 1665 nevner at alle tak er råtne og må tekkes med 20 000 nye spon som må festes med trenagler og spiker og tjærebres. Alle huver på kirken må også fornyes, og 10 år senere mangler kirken 12 huver. I første del av 1800-årene ble kirkens tak tekket med skifer. I visitasberetningen 1835 heter det at kirken er «... Draabfrie, men den Deel av Taget som endnu ikke er belagt med steen maa dermed belægges ... ».

Takrytter. Takrytter «Er opbygt paa Kirken et nyt Toren hvor paa Thornebøgeren selftredie udi 18 Dage haffuer Arbedet...» heter det 1632. Det er uklart om det dreier seg om nybygg eller ombygging av en eldre takrytter. Senere i århundret omtales den som en takrytter med sadeltak av alderdommelig type. Sadeltaket har vært tekket med spon (1686, 1692) og har båret «En liden spir» (1675). Takrytteren var tilgjengelig via en stige reist fra utsiden av kirken; den ble fornyet 1716.

Kirken skal være omfattende reparert i begynnelsen av 1800-årene i følge en gammel beretning, og ved den anledning «... blev Taarnspidsen med Aarstall 1811 noget ophøiet, før den Tid var den ikke saa høi... ». (Myhre IV, s 308). Det er mulig at hjelmen ble forhøyet ved den anledning og at underbygget er eldre. Takrytteren har nå 4-kantet underbygg og 8-kantet hjelm.

De 4 hjørnestolper som bærer underbygget hviler på to bjelker som er lagt opp på midtrommets langvegger og spenner tvers over rommet. En tredje bjelke midt mellom de to bærer masten, som danner kjernen i hjelmens konstruksjon. Hjørnestolpene bærer en bjelkekrans like over skipets møne, og hjelmens 8 gratsperrer hviler på den og går opp til toppen av masten. Takrytterens underdel er kledd med liggende bord som er faset mot hverandre. Hver av de 4 veggene har to sirkulære lydhull. Hjelmen er tekket med skifer.

Takrytteren over apsis i det utvidede kor er gjengitt på Bulls måleskisser og hans tegning av kirken sett fra syd-øst Her har den sylindrisk underdel og høyt, kjegleformet tak og er fullstendig spontekket. Det fremgår videre at det sylindriske underbygg har hatt plankevegg som har hvilt på en svill som har dannet en sirkel og gått opp til en tilsvarende stavlegje under kjegletaket Takrytteren har vært bygget opp omkring en mast som har hvilt på en vannrett øst-vest-gående bjelke i apsidens stavlegjenivå. Masten har vært forankret med en bjelke til østre stavlegje i korets midtrom. I 1703 heter det «... Tæcket det lille Torn paa Rundellen som var gandske forfalden med 725 nye spaan ... for een nye Knap paa bemte Torn at tilhugge og opsette ... ».

Svalganger. Kirken har en tid vært omgitt av svalganger; de skal angivelig være tatt ned da kirken ble reparert tidlig i 1800-årene. Svalgangstakene har gått inn mot omgangsveggene ca. 1 m under omgangenes takskjegg; spor i omgangsveggene viser dette. Regnskap for reparasjoner i 1600-årene gir detaljert kjennskap til svalgangenes konstruksjon og oppbygging. Til et 3 favner langt stykke av svalen på skipets nordvestside ble det 11619 brukt en svill, 4 stolper, en stavlegje og 8 sperrer. Mellom stolpene ble det satt hugne bord, og sperrene ble dekket med spontekkede bord. Svalens nord-østhjørne ble fornyet 9 år senere på samme måte.

Skipets søndre sval ble reparert 1681 med to sviller og to stavlegjer som var 10½ favner lange og fikk 6 nye stolper. Plankegulvene i svalene var dårlige 1686 og ble reparert 1703. Foran vestportalen har svalen hatt et frembygget bislag med gavlark båret av stolper, et såkalt skruv. Om byggingen av dette meddeler regnskapene for 1625 «... Er giortt it schrue i omgangen fremb for den storre Kierckedøer hvortil kom itt foedstøke, en Suille halfanden faffuen lang och 3 qtr. bred... Vdj huilcken Suille bleff opsatt thu Stolper, huer 4 allen Langh ... Der Offuen paa samme Suille, lagt en Suille 1½ faffuen... der vdj oplagt 5 sperrer... till at betecke wnder spaanen och i mellem Stolperne 9 Saugbord ... ».

Våpenhus

På Bulls tegning av kirken sett fra sydøst står det et bislag med pulttak foran korets sydportal. Det er et stavbygg, og mellom sydveggens hjørnestaver sitter et stykke av en dvergarkade. Detaljoppmålingen av dvergarkaden viser at den har hatt små søyler med terningkapitéler som har hvilt på en bjelke og båret et overstykke med rundbuer mellom søylene. Utformingen svarer nær til den dvergarkade med runeinnskrift som har hørt hjemme inne i kirken. Korsvalen kan ha vært bygget opp av deler fra svalgangene, og dvergarkadene kan gi en antydning om deres utseende.

Himling

Skipets takstol er utstyrt på en måte som tyder på at den kan ha vært beregnet på å være synlig nedenfra, og spor etter himling er ikke observert. I besiktigelsen 1740 heter det at «... Himlingen oppe øverst i taarnet...» må fornyes, men dette kan dreie seg om gulv i takrytteren under klokkene. Senere later det imidlertid til at det er lagt inn himling i skipet, for da Fortidsminnesinerkeforeningen hadde overtatt skipet 1880, ble det bestemt at «Bordene over Tverbjelkerne i Loftet» skulle fjernes.

Det nye koret, som ble reist etter at det opprinnelige var revet, har på Bulls måleskisser takstol med loftsbjelker som tyder på at rommet ikke har vært åpent til røstet På måleskissene er det også antydet et tønnehvelv i koret med vederlag like over toppen av korets sydportal. Bevarte veggplanker fra koret har blåmaling som avsluttes med rød og sort girlande ca. 1,40 m under stavlegjen. Girlanden har antagelig fulgt vederlaget for hvelvet og viser at hvelvet eksisterte da veggene ble malt. I besiktigelsen 1740 nevnes bare at himlingen i koret er god, men forøvrig har regnskapene ingen opplysninger om himlingen.

Gulv

Gulvene i skipet består av usedvanlig kraftige, øksede planker som er lagt opp i falser i grunnstokkene, slik at gulvplanker og grunnstokker ligger i samme plan. Plankenes ender er festet med skråttstilte trenagler som går ned i grunnstokkene. Midtrommets gulvplanker ligger øst-vest, de er naglet til to gulvbjelker og understøttes dessuten av to nyere gulvbjelker. Omgangenes planker følger veggenes retning. Hjørnekvadratenes gulv utgjøres av korte planker som ligger øst-vest med den ene ende felt inn i not i veggsvillens side. Gulvet i det opprinnelige kor har ligget i samme nivå som skipets og har vært felt inn i en not i østsiden av skipets østre svill. Bulls måleskisser av det utvidede kor viser at det også har hatt gulv av øst-vestgående planker i hele rommets bredde. Gulvet har gått inn over grunnstokken og har dessuten vært naglet til to gulvbjelker. Noen av gulvplankene som er bevart, viser at de ikke har hatt fullt så store dimensjoner som skipets.

Treskurd

Portalplanke (UO 10814) med dyreornamentikk i Urnes-stil men med lavere, flatt relieff. Planken har hatt not i den ene siden, men den er teljet vekk, likeledes er den sterkt forhugget oventil og nedentil. Den bevarte skurd viser en komposisjon med et bredt, svakt smalnende bånd som går skrått over planken. Dette har vært oppfattet som hale av en toppdrage. Halen omslynges av to mellomstore drager og disse er igjen sammenholdt av en liten drage. Den ene mellomstore dragen som stuper ned over planken, er forhugget i halepartiet Kroppen som går under toppdragen, har en bøyd fot under buken og en vinge på ryggen. Hodet hvelver seg svakt og har en liten nakkekrøll. Kjeften er åpen og svinger ut i smale, lange kjever. Overkjeven har en liten rull mens underkjeven ender i bladspireform. Den andre mellomstore dragen, som strekker hodet oppover, slår et stort 8-tall. Haleslynget fletter seg rundt toppdragen og halsen på den stupende dragen. Den har i likhet med den stupende dragen en bøyd fot under buken og en vinge på ryggen. Hodet er likeledes av samme type, men overkjeven har en liten hengende flik ytterst. Halespissen ender i rull. Den minste dragen har et lukket haleslyng som går rundt skjæringspunktet for de to nevnte dragene. Videre har den et ben under buken og halespiss med rull. Relieffet er ujevnt i høyden, fra 0,5 cm til l cm. Siden som har vendt inn mot portalåpningen har rest av en 2,6 cm bred ramme langs kanten. Plankens lengde 156 cm, bredde 47 cm. Opprinnelig bredde har antagelig vært 49,5 cm.

Vestportal med vanger og overstykke, dekket av ranke- og dyreornamentikk i relieff. Døråpningen innrammes av halvsøyler og arkivolt. Arkivolten er forhøyet i planet. Halvsøylene er forhugget inn mot dørbladet.

Ornamentikken er tilnærmet symmetrisk i øvre del. Den omfatter ranker som har utspring i dyrekjeft nederst på hver vange, midtdrage, to toppdrager samt 11 mindre drager, derav 5 på hver vange og en på overstykket. Ornamentikken avsluttes med bord av omskrevne palmetter nederst på hver vange.

Rankestenglene har innskåret midtlinje. Bladene forekommer i flere varianter: Noen har karvesnitt og fliket kant, enkelte er opprullet på en side mens andre er opprullet på begge sider. Undertiden er flere blader sammenkoblet med en ring om stilkene. Brede, konturerte skjedeblad forekommer.

Palmettborden har gjennomløpende bånd samt et øvre avgrensningsbånd. Midtbladene og de øvre skråbladene er forlenget og bøyd frem over avgrensningsbåndet Bordene fortsetter over på søyleskaftene som for øvrig har separat rankeskurd. Kapitelene har bladbord og rankemotiver, basene er glatte med dobbelt vulst. Arkivolten markeres ved tynne rankestengler og dekkes av spiralforgreninger fra den øvre stengelen. Gjennom spiralene løper et bånd som utgjør forlengelse av en av dragene på høyre vange.

Midtdragen, som har tredd halsen ned gjennom arkivolten, mangler hodet men festehull sees i buetoppen. Kroppen, som slår 8-talls-slyng, er bred med innskåret ryggbånd. Den bites av toppdragene som strekker hodene forbi hverandre i kryss. Begge har øye med kjegleformet kontur, spisst øre, markert neserygg, spisse tenner, rundfliket manke, bred flat hals med indre konturlinje, kropp med hudfolder, bred, glatt hale som går i 8-tall nedover vangen og ender i 3-bladet dusk med ring. Vingen har leddkule, dekkfjær, tverrfjær og langfjær. Hammen er rundfliket.

Høyre vange har i nedre del en stor, høyreist drage med kjeft med tunge, lange forben, bakkroppen går ut i 8-tallsslyng. Den løftede vinge som springer ut fra halsgropen, har siksakbånd langs vingebenet, leddkule, dekkfjær, tverrfjær og langfjær. Brystpartiet har ribben. De øvrige 4 drager på vangen er varianter av samme type: En liten krumrygget drage hvis hals og hale krysser hverandre. Halsen slår S-krøll mens halen danner 8-tall eller Q-krøll. Den høyre dragen øverst, som trer halsen giennom toppdragens kropp, har føttene gjengitt vridd. Dyrekjeften nederst på vangen er gjengitt opp-ned.

Dragene på venstre vange tilhører alle den samme krumryggede type som på høyre vange. Den nederste, som ligger på ryggen, trer halen gjennom sin egen vinge. Halen ender i 3-bladet dusk med ring.

Sydportal med vanger og overstykke, dekket av ranke- og dyreornamentikk i relieff. Døråpningen innrammes av halvsøyler og arkivolt. Arkivolten er forhøyet i planet.

Ornamentikken er tilnærmet symmetrisk i øvre del. Den omfatter ranke som har utspring i dyrekjeft nederst på høyre vange, midtdrage, to toppdrager samt 5 mindre drager, hvorav en på høyre vange og 4 på venstre vange. Ornamentikken avsluttes med bord av omskrevne palmetter nederst på hver vange.

Rankestengelen har innskåret midtlinje. Bladene viser lignende variasjoner som i vestportalen. Palmettborden er likeledes av samme type, og også her ført over på søyleskaftet, som for øvrig har separat rankeskurd, dobbelt halsvulst og basevulst. Kapitelene har symmetrisk rankeskurd, basene er glatte. Arkivolten har rankeornamentikk av samme type som i vestportalen.

Midtdragen har tredd hodet ned i arkivolten på samme måte som i vestportalen. Hodet er avbrutt. Kroppen er glatt og slår halen opp i tresirkelfigur. Den strekker et ben ut til hver side. En vinge som slår ut mot venstre har dekkfjær og langfjær. Dragen bites i de to nedre haleslyng av toppdragene som strekker hodene forbi hverandre i kryss. Begge har øye med kjegleformet kontur. Neseryggen og kjeften er konturert. Halsen er glatt, likeledes halen som går i 8-talls-slyng ned over vangen og ender i liljeformet dusk. Buken har parallelle hudfolder, vingestilken er fjærkledd og vingen har kraftig leddkule. Hammen har runde, konturerte fliker.

Den lille dragen nederst på høyre vange tilhører den krumryggede type, men har variasjon i haleslyngene. Dragen biter i ranken.

Venstre vange har 3 høyreiste drager av lignende type som i vestportalen. Den øverste, en rankebiter, har den rikeste detaljering. De to nederste er komponert sammen ved at de øverste av dem er stilt på hodet og begge biter i den annens bakkropp. Den øverste gjennombrytes av toppdragens hale, som samtidig blir bitt av en liten krumrygget drage som ligger på ryggen. Denne drages hale går etter diverse slyng inn i arkivolten. Dessuten er det elementer av en drage i vangens øvre del og på venstre side av midtstykket.

Korets sydportal (UO 11282). Ifølge arkitekt H. Thorsens oppmåling av korets sydportal 1882, hadde portalen rundbuet overdekning med en arkivolt som var prydet med rankeskurd. Toppstykket av arkivolten er i U. O. Nedre del av arkivolten sitter i de to vangeplankene som ble anvendt i østveggen etter at koret var revet. Buen er noe avslått i toppen, men har tydeligvis hatt form av en tilnærmet eselryggbue, hvilket også fremgår av Thorsens oppmåling. Ornamentikken utgjøres av bladgrener som vokser ned fra stengelen langs den øvre kanten og ruller seg opp i regelmessige tette slyng som er flettet i hverandre. Grenene har midtlinje og bladvoluttene er fliket opp med et stort, tresidet blad ytterst. Portalen hadde runde halvsøyler, men disse gikk tapt da portalen ble tatt ned.

Kapiteler. Kapitelene på stavene i koråpningen er sammensatt av flere deler. De er sylinderformede og dekket av rankeskurd rundt sidene. Skurden går opp mot bånd med dobbeltlinje øverst og mot dobbelt halsring nederst. Stenglene har midtlinje og avsetter grener med midtlinje. Bladene som ruller seg opp, har innerst smale fliker forsynt med karveskurd og ytterst en bred, flat flik som ligger under stilken. Fliken har konturlinje langs innsiden.

Masker. Stavene i den indre reisning har stilisert maske som er avskåret under nesen og malt. Derunder har staven en avbladning ned mot tengene. Stavene i koråpningen har likeledes stiliserte masker og avbladning ned mot kapitelet.

Fragment av utskåret treverk (UO 11283), gjennombrutt med stengel og fra denne små grener og blader. Både stengel og grener har midtlinje. L. 36 cm, br. 12,5 cm, dybde 3 cm.

Andreaskorsene. Andreaskorsene har armer med konturskårne, parvis stående bladknoller samt endeblad. Bladene har stilk med midtlinje, knoll som er konturert ved skråskjæring langs den frembøyde bladfliken. Antallet bladknoller er varierende. Likeledes er utformingen varierende. Det vestre korset på nordsiden er mest omhyggelig utformet Her har de nedre armene to par bladknoller og et bøyd endeblad samt nederst tverrgående riller. Midtbladet er bøyd i en bred, 3-fliket skålform og den midtre bladfliken er konturert med skråsnitt. De andre Andreaskorsene har et rundere og friere stående endeblad som også er enklere skåret. Korset mellom andre og tredje stav fra vest på nordsiden har 3 par bladknoller på de nedre armene men mangler utarbeidet endeblad på den venstre armen. I stedet sees her tegningen som er risset med passer. Korset mellom tredje og fjerde stav fra vest på nordsiden har også 3 par knoller men her mangler endebladet på den høyre siden. I stedet er det her tverrgående riller nederst. Den venstre korsarmen har sirkelslag som avslutter de nederste bladknollene. Endeblad mangler. I stedet er tverrgående linjer risset inn nokså skjødesløst Korset mellom de to søndre staver mot øst har enklest form med to par bladknoller og et stort bøyd blad nederst

Midtskivene er ens utformet, med en plan sirkel i sentrum, omgitt av 5 brede sirkler som alle skråner med ca. 3 mm inn mot midten.

Runeinnskrifter

I alt kjennes 11 runeinnskrifter fra kirken, l. (NIYR 110) på brystningsplanken UO 10601. Teksten er skåret med en lang linje på arkadenes overstykke og to korte linjer under arkadene: a) Þorolfr gerði kirkju þessa — Ásgrimr, Hákon, Erlingr, Páll, Ein(d)riði, Sjaundi, Þorolfr. b) Þórir reist, c) Ólafr. (Torolf gjorde denne kirke. — Åsgrim, Håkon, Erling, Pål, Eindride, Sjaunde, Torolf - Tore ristet - Olav). 2. (NIYR 111) var i følge Johan Meyer skåret på «vestre dørfløys nordre kant i mannshøyde over grunnen utvendig». Gjengitt som «furruræþir». Meyer hadde opplysningen fra gbr. Sander Raaen. Tolkningen er usikker, muligens: «(den som er) fullt runekyndig råder runene». 3. (NIYR 112) en påbegynt innskrift som bare består av to runer «RI» anbrakt på fremspringet innenfor vestdøren, 123 cm over svillen, i furen langs fremspringets nordøstre kant, i høyde med den gamle låsen. 4. (NIYR 113) på sydvestre side av nordre mellomstav foran vestdøren, begynner 102 cm over søylens fot «Askrimr» (Åsgrim). 5. (NIYR 114) på sydsiden av søndre mellomstav foran vestdøren, begynner 121 cm over søylens fot, Þ[or]m[ó]ðr S[-s]s[on á] Þ[orpum]. Gerði mik («Tormod S-sson på Torpo gjorde meg». 6. (NIYR 115) på østsiden av fremspringet innenfor søndre dør, 95 cm over svillen, gjengir et Maria-monogram. 7. (NIYR 116) på den vestligste veggplanken under det vestre vindu på sydsiden. Gjengir de 6 første runer i futhorken: «fuþork». 8. (NIYR 117) på sydsiden av andre mellomstav fra vest på sydsiden, 120 cm over foten, ant. «Ihsus» (Jesu navn). 9-10 (NIYR 118- 119). På vestsiden av andre mellomstav fra vest på sydsiden, henholdsvis 85 og 99 cm over fotstykket Betydningen uviss. 11. (NIYR 120), på kiste i kirken (l. Ill cm, br. 22 cm), 9,5 cm til venstre for nøkkelhullet. Inneholder runen Þ.

Ristninger. Ved det vestre vindu på sydveggen, nederst til høyre, er det ristet inn en stor skipsstavn som vender mot høyre.

På baksiden av Andreaskorset ved østre hjørnestav på nordsiden er det noen ristninger på østre arm, som forestiller en forpart og en bakpart av en dyrefigur

Smijern

Vestportalen. Døren har lange, smale hengslingsbeslag med renne etter midten hvor naglene sitter. To middelalderske dørringer med beslag, a) Tverriflet med firkantet beslag. Fra hvert hjørne en gren som svinger mot venstre og er festet med rundhodet nagle. Ring diam. 10,5 cm. b) Tverriflet med to stiliserte dragehoder samt to terningformede knotter. Ringbeslaget er firkantet og har lange grener ut fra hjørnene og fra sidene. Grenene har forskjellig utforming, en har ankerformet avslutning, to har rosett ytterst og på midten, en er bølgeformet med lansettformet spiss. De 4 øvrige grener er vekk, men formen vises i treet, en er rett med lansettformet spiss, en ender i to korte grener, begge med rund skive ytterst, og har en lignende gren på midten, en har 3 grener med lansettformet spiss, og en har 3 grener med rund skive ytterst. Låsebeslaget har firesidet plate med opphøyet firesidet midtfelt. Fra platehjørnene og fra sidene har det gått ut lange grener, men av disse er bare 3 bevart: En med bølgeform innerst og ytterst, en som er bøyd ytterst og har skive på midten, en som er kort og forgrenet i to bøyler med skive ytterst. Av de øvrige grener sees merker i treet. Det dreier seg om grener med lansettformet avslutning, bøyd ende med skive ytterst, en forklignende forgrening m.m.

Et lite 6-kantet låsebeslag er av nyere dato.

Sydportalen. Døren har lange, smale hengslingsbeslag med fordypning etter midten hvor naglene sitter. Beslagene forgrenes ytterst i to volutter.

Jernbeslag (UO 10318). I den ene enden dyrehode i høyt relieff. Bak hodet et naglehull samt sirkelornering langs kanten. Den andre enden forgrenes i to armer. L. 11,5 cm.

Nøkler (målt av Erdmann). a) Ringformet hode. Skjegget er gjennombrutt av to asymmetriske kors. L. 22,5 cm. b) Ringformet hode som danner ramme om en lilje. Skjegget er gjennombrutt av kors mellom to staver. L. 16 cm.

Interiør

Interiøret har undergått diverse forandringer i tidens løp. Da kirken ble overtatt av Foreningen til norske fortidsminnesmerkers bevaring, var riving av koret allerede gjennomført og inventaret, bortsett fra enkelte gjenstander, fjernet. Rommet står derfor temmelig ribbet, og det er bare gjennom spor og fragmenter man kan danne seg forestilling om eldre innredning.

Alteret som sto i det revne koret, har man ingen opplysninger om. I følge en opplysning fra 1740 var det plass for privat skriftemål bak alteret. På hver side av korbuen var det sidealtre. Spor gjenstår i stavene ved koråpningen og de østre stavene i den indre reisning. Her er det skårne spor og sliss for innfelling som forteller at altrene har stått i små stuker med vegg mot nord, øst og syd. Disse har hatt buet overdekning. Dessuten er det spor som tyder på at det var oppført en større baldakin foran den nordre stuken. Denne må være blitt tatt ned da lektoriet ble oppført i midtrommet, idet sporene ligger over lektoriets gulvnivå. Det er også spor etter et oppbygg mellom de to mellomstavene i østre del av den indre reisning. Disse må også skrive seg fra innredning som ble fjernet da lektoriet ble oppført.

En brystning i UO (10601) hører også med til det eldste utstyret. Ant. dannet den korskille opprinnelig (se ovenfor under bygningen). Senere, ant da lektoriet ble oppført, ble den tatt ned og brukt som rygg i en benk, kombinert med en utskåret vange, ant. fra annen halvdel av 1200-årene.

Brystningen har romanske dvergsøyler med terningkapitéler og terningbaser, dobbelt halsvulst og basevulst. Kapitelene har rill langs skjoldflaten. To av kapitelene mangler rillen og har halsring med kantet snitt. Et par av søyleskaftene har entasis, men de øvrige er jevntykke. Søylene bærer profilert abakus og over dette et lite mellomstykke med skrå sider som danner plint for overliggerens buer. Svillens l. 298 cm, h. 31 cm, dybde øverst 6,5 cm, dybde nederst 8,5 cm. Overstykkets l. 289 cm, h. 22-23 cm, dybde 5—6 cm. Brystningen hadde da den ble målt av G. A. Bull i 1855 en bekroning med gjennombrutt rankeverk. Denne ble innlevert sammen med brystningen til museet, men da det samtidig ble sendt inn inventar fra Ål, skjedde det en forveksling, slik at bekroningen ble registrert som kommet fra Ål, med eget nr. (UO C 10592). Planken består av to deler som er skjøtt ved at de er skråhugget i de sammenstøtende endeflater. Dekoren består av ranke som løper mot høyre i lange, regelmessige bølger. Stengelen har grener som ruller seg tilbake i ett lukket og ett åpent slyng. Stengelen har dobbelt kontur, mens grenene har midtlinje. Bladene er flate med dype fliker. De største har ytterst en trekantet flik med dobbelt kontur og er opprullet innerst. De andre bladene er forlenget med fliket blad. Ranken har smal ramme oventil og nedentil. Langs plankens øvre kant er det rester av et tungeornament. Baksiden av planken har en viss relieffskjæring, men mangler den øvre og nedre ramme. Imidlertid taler skjæringen for at planken skulle kunne sees fra begge sider. Av G. A. Bulls tegning fremgår at brystningens side som har runeinnskrift og plankens fremside har vendt samme vei. I forkant av oversiden på planken er det med gjennomsnittlig avstand av 8,5 cm skåret ned brede hakk eller skulper. Enkelte av hakkene er forlenget i grunne og smale riller tvers over oversiden. Flaten er slitt av hender og slitasjen tyder på at den har vært tilgjengelig fra begge sider. Antagelig er dette fra den tid planken tjente som benkerygg. Undersiden av planken er grovøkset og har vært dekket. H. 23,5 cm, nåværende l. 285 cm. Ornamentikken taler for at planken har vært lenger i begge ender. Antagelig har planken hørt sammen med brystningen fra begynnelsen av. Brystningen får på den måte en rimelig høyde.

Da brystningen gjorde tjeneste som benkerygg, var den kombinert med en utskåret benkevange (UO 10602). Se nedenfor under inventar.

Lektorium ble oppført i skipets østre del, ant. i annen del av 1200-årene. Gulvet lå over to dragere som fremdeles sitter festet tvers over de tre østre stavene på hver side av midtrommet, ca. 250 cm over gulvet.

Den nordre drageren er bevart i full lengde, mens den søndre er kuttet i østre del, ant. i forbindelse med plasseringen av prekestolen. Dragerne har skårne utsparinger for tre tverrgående gulvbjelker. De avkuttede endestykkene av den vestre gulvbjelken ligger fremdeles på plass. Over dem står to små søyler som understøtter den tønnehvelvede baldakinen. Søylene er romanske med terningkapitéler, dobbelt halsvulst og tilsvarende baser. Skaftet og kapitelet har sliss som har tatt opp en vegg i nord og syd. Bjelkene som bærer hvelvet har not for veggene på undersiden. Søylene har også innskårne spor som viser at lektoriet hadde innfelt brystning mot vest. Tidligere er det antatt at søylene var sekundært plassert, men de nyeste undersøkelser tyder på at de står på opprinnelig plass. (Brænne 1977.)

Hvelvets planker er rammet inn av en list som er festet til fondveggen og en bred kantlist mot vest. Oppgang er det ikke spor etter. Nicolaysen og senere Dietrichson regner med at det har vært en trapp eller stige opp til en luke i det forsvunne gulvet. Hauglid fremholder at oppgangen må ha vært fra en av sidene. Men hull som er tatt ut i gulvplanken foran lektoriet kan muligens ha forbindelse med feste for en stige. Muligens er det disse spor Nicolaysen bygger på når han tenker seg at adkomsten var fra vest.

Det er uvisst når lektoriet ble tatt ned. Muligens skjedde det i forbindelse med at prekestol ble satt inn etter reformasjonen. Ved denne anledning ble tydeligvis den østre del av drageren på sydsiden kuttet.

Til det opprinnelige utstyr hører de veggfaste benker som er bevart langs skipets syd- vest- og nordvegg. Benkenes front er gjennombrutt av rundbuede åpninger.

Farveutstyr

Til det eldste farveutstyr hører den brunsorte bemaling som angir masker på stavene samt markerer profiler og ledd på staver, tenger, Andreaskors og bueknær. Maskene er formet ved at det er gjort innsnitt og avbladning i toppen av stavene. De har opptrukket krone eller buer som angir krone om issen. Videre har de stort oppsperrede øyne med tegnet pupill, ører samt neserygg som er trukket ned fra øynene. Kinn og til dels munnparti er trukket opp. Kjeveparti er derimot sløyfet. Avbladningen er markert med brunsorte kanter. Alterstukene har hatt bemaling i friskt rødt som senere er dekket av lektoriets knekter. Lektoriets hvelv og fondveggen mot øst har gotisk maleri.

Billedprogrammet omfatter en tronende Kristus mellom evangelistsymboler (Majestas Domini) i hvelvets topp. På hver side er det en tverrstilt frise med apostler. Nederst på hver side er det to friser med scener fra den hellige Margarethas martyrium. På fondveggen er gjengitt Korsfestelsen med Maria og Johannes, Ecclesia og Synagoge. Selve korset mangler og må ha vært utført og anbrakt separat.

Kristus er stram og behersket. Ansiktet er ovalt og smalner fra kinnene mot haken. Kinnene og halsmuskulaturen er modellert ved hjelp av farven. Øynene er tettstilte med klar kontur i høy, svunget bue over øyeeplet og spisse øyenkroker. Pupillen omgis av stor iris. Linjen fra øyenbrynene er trukket direkte ned i den smale neseryggen. Neseborene er antydet ved en tverrgående bue. Overleppens linjer gjentar linjene i neseryggen. Håret er sirlig frisert med midtskill, en lokk over midtskillen, små lokker på siden og dessuten en stor valk over det hele som faller ned og ut på skuldrene. Skjegget er kort med små, sirlige krøller og barter med en voluttformet krøll ved hver munnvik. Høyre hånd er løftet foran brystet i velsignelses- eller talegestus mens venstre hånd holder Boken i fanget. Han bærer kjortel med bred, rombemønstret halslinning, mønstrede linninger om håndleddene og mønstret belte som faller ned på forsiden, under kappen. Kappen ligger over venstre skulder og faller ned fra venstre arm, dekker venstre kne og ligger over høyre ben. Føttene som står på jorden, er vendt ut til sidene og gjengitt halvt i plan, med synlige tær.

Evangelistsymbolene har glorie med tungebord og prikkornering langs kanten.

Apostlene sitter i en nøytral «tronsone». De eneste som er kjennetegnet er Peter med nøklene og Paulus med sverdet, som begge sitter ytterst mot vest på nordsiden. Alle har glorie med tunger og perlebord langs kanten. Ansiktene er gjengitt halvt fra siden, med det ene øyenbryn forbundet med neseryggen. Håret ligger i parallelle linjer. Samtlige har fyldig hår og tonsur, bortsett fra Peter, som har høy, buklet panne og er skallet over issen. Enkelte har skjegg. En av apostlene løfter et skriftbånd mens de andre holder en bok, enten i fanget eller løftet opp foran seg. Samtlige sitter med føttene vendt mot vest. Den ene foten er gjengitt halvt i plan og den andre halvt fra siden, med synlige tær.

Apostlene adskilles fra Margaretha-scenene ved spinkel rankebord. Beretningen begynner på nordsiden i øvre frise, hvor den hedenske prefekt Olybrius (omtalt som adelig i den nordiske versjon av legenden) kommer ridende med sine menn. Han har krone på hodet og rekker en krone frem mot Margaretha som sitter og spinner på håndten mens hun gjeter sauer.

Olybrius ville ifølge legenden ta henne til ekte. Men etter at hun har bekjent sin kristne tro, lar han henne heise opp etter håret og piske av bødler. Denne scenen sees i frisen nedenfor, hvor hun står til venstre halvt avkledt og blodspettet mens to bødler slår henne. Olybrius troner her, med det ene ben lagt nonchalant over det andre, og med venstre hånd i talegestus.

I scenen til høyre blir Margaretha slått og satt på hodet ned i en stor kjele. I følge legenden var den fylt med kokende vann. Men et veldig jordskjelv fikk kjelen til å revne og hun ble frelst. Ytterst til høyre kneler hun i bønn mens Guds hånd og Den hellige ånds due er over henne.

På sydsiden fortsetter beretningen i øvre frise. I scenen til høyre ligger hun på kne mens hun blir pisket med svøpe. En annen bøddel heller kokende vann (olje?) over henne på Olybrius’ bud. Over henne sees Den hellige ånds due.

Scenene til venstre viser henne i fengsel da hun ble slukt av en stor drage. Men Guds hånd rekkes ned over henne fra skyen og hun ble igjen reddet Videre er hun gjengitt i scenen da hun undertvang djevelen, som var bundet. Hun tar ham i luggen, setter foten på ham og klubber til ham. Han har karikert menneskeansikt med stor tanngard. Videre har han føtter med store klør.

I nedre sone sees Margaretha til venstre knele i bønn for sine fiender, derpå blir hun halshugget på Olybrius' befaling. Hennes sjel forlater legemet i en hvit dues skikkelse. Olybrius raser i sin borg. Til høyre ser man Olybrius som, tilskyndet av djevelen, i skikkelse av en griff, setter i verk massakrene på de 5000 som var blitt omvendt da de hadde sett Margarethas underfulle redning fra vannkaret. I massakreringsscenen har djevelen hundeansikt, spisse ører, rynket snute og tanngard med spisse tenner. Han har håret pels og vinger, menneskehender, men føtter med klør. Lengst til høyre blir Olybrius selv trådt ned av en djevel som samtidig trekker sjelen ut av ham.

Margaretha er gjennomgående gjengitt med uttrykksløst ansikt. Bare i scenen hvor hun tukter djevelen er antydet et smil. Olybrius er i langt sterkere grad karakterisert. I scenen hvor Margaretha heises opp har han lynende blikk. Samtidig viser skikkelsen engasjement ved den måten benet er trukket opp på. I halshuggingsscenen roper han til bøddelen og i massakrene flekker han tenner. I scenen hvor Margaretha kastes i karet, derimot, har han et mildt blikk. Det samme gjelder bøddelen som løfter pisken. Forøvrig ser man at bødlene, dragen og djevelen flekker tenner. Bøddelen med svøpen i den andre piskescenen har spisse villdyrtenner.

Fondveggens figurer står mot en bakgrunn inndelt av diagonale bånd med små kvadrater i kryssene og korsblomst i mellomrommene. Korsblomstene er dannet av liljeformede blader med mellomliggende blad.

Til venstre står Ecclesia med løftet korsfane og løftet kalk. Derpå følger Maria som står med bøyd hode mens hun løftet kappefliken mot kinnet med venstre hånd. I høyre hånd holder hun en bok. Johannes på den andre siden står likeledes med bøyd hode, samtidig som han rekker høyre hånd ut til hilsen. I venstre hånd holder han en bok. Til høyre for Johannes står Synagoge med knekket lanse og bøyd hode. Kronen ramler av henne. Bindet, som hun skal ha for øynene, er glidd opp. Hun er den eneste som gir spesielt uttrykk for sinnsstemning. Ansiktet er fortrukket og tårene strømmer ned.

Over Ecclesia og Synagoge er det engler som svinger røkelseskar. Engelen over Synagoge har glorie mens engelen over Ecclesia mangler det.

Ornamentikk. I maleriene er anvendt diverse ulike ornamentale border. Majestasbildet er innrammet av rombemønstrede border. Det er også geometriske mønstre på bøkene som de forskjellige personer er utstyrt med.

Mellom apostlene og Margaretha-scenene løper en spinkel rankebord med sidegrener som krysser stengelen og grener som ender i knopp. På listen langs fondveggen løper en tungebord og på hvelvbjelken på nord- og sydsiden går en siksakbord. Også buelisten mot vest har siksakbord.

Stiltrekk. Scenene med Kristus og apostlene samt Korsfestelsen på fondveggen har et representativt, noe stivnet, preg. Margaretha-scenene som er berettende, har naturlig nok mer flyt i fremstillingen.

Stoffene er variert gjengitt og den nedre kontur danner til dels flate, buede, symmetriske folder, til dels runde, «løpende» folder. I Kristusbildet og Korsfestelsen danner kappefoldene ornamentale, trekantede fliker. Apostlenes kjortler har hårdt tegnede folder som ender «blindt» mot konturlinjen nederst. I Margaretha-scenene er foldene likeledes overfladisk tegnet. Vegetasjonen er kraftig med korte, tette trær og planter med store frøhus. Bladene er til dels kølleformede, til dels flikede og opprullede.

Teknikk og farver. Maleriene ligger på krittgrundering over 5 cm brede lerretsstrimler som dekker skjøtene mellom plankene. Farvene er jord- og mineralfarver med lim som bindemiddel. Tegningen er utført direkte på grunderingen, antagelig ved at figurene først er trukket opp med fortynnet sort farve, derpå er de øvrige farver lagt på og til sist er det malt sorte konturer. Flere steder er det farvespor som skinner gjennom det hvite og som viser at maleren har prøvet seg frem før den endelige utførelsen ble gjennomført.

Farvene står rene og klare. Blått er anvendt som bakgrunn for figurene og i draperiene. I Kristusfremstillingen er nedre del av bakgrunnen lys med blå stjerner. Ecclesia har blå kjole og hvit kappe mens Synagoge har hvit kjole og blå kappe. Rødt er spesielt brukt i draperier, både i kjortlene og kappene. Farven har undermaling i sinober eller mønje og over denne en carminlasur. Englene har vinger i hvitt og i rødt. Dragen i Margaretha-scenen er hvit med røde hårtjafser. Djevelen har rød, sort-spettet drakt. Grønt er likeledes brukt i stor utstrekning. Båndverket i fondveggen er grågult og har hvit midtstripe med blå tverrstriper.

Ornamentikken på søylene i fronten er i hvitt, sort, blått og rødt. Kapitelene har hvitt rankemotiv på rød bunn. De har spunser som går opp i hvelvbjelkene som er malt tilsynelatende samtidig med hvelvet.

Søyleskaftene er bemalt helt rundt, mens kapitelene bare er malt på fremsiden og innsiden. Mot øst slutter bemalingen mot slissen for den tidligere veggen.

1700-årenes dekor. Korets vegger var malt blå i den synlige del under himlingen. Blåmalingen har vært avsluttet med en girlande i rødt og sort. Over girlanden er nordveggens planker malt med hvit limfarve.

Plankene fra apsis er hvitmalt i full høyde. Dette tyder på at apsiden var enklere, uten himling.

På Nyhus i Torpo er det funnet 8 kuttede planker som er bemalt, antagelig av Herbrand Sata. Dekorasjonene omfatter englehode, arkitektur, frukter, drueklaser og draperier på brungrønn bunn. Man har vært inne på tanken at plankene kunne være kommet fra kirken, men dette synes tvilsomt, idet det ikke er noen sammenheng mellom disse dekorasjonene og bemalingen på plankene fra det revne koret.

Inventar

Alteret†

Om alteret† i etterreformatorisk tid vites ikke annet enn at det var «betegnet med ong Frederik fjerdes krone som er udskaaret».

Kneleskammel†. I følge en besiktigelse fra 1740 var det kneleskammel† med «rysleders» trekk foran alteret.

Alterpallen†

Alterpallen† var god, men manglet tralverk.

Døpefonten†

Døpefonten† var gammeldags, men kunne passere. Prekestolen† hadde himling† og omtales som god. I alt var det 18 stoler† for menigheten. En av benkene som sto på sydsiden var sammensatt av en middelaldersk brystning (UO 10601. Se ovenfor, korskille) og en utskåret vange og ble innlevert til UO. Vangen dekkes på utsiden av to rader vertikale rankespiraler som er flettet i hverandre. Øverst har vangen et profilstilt løvehode som biter over nakken på en menneskefigur. Under løvekjeften er det en vingeløs drage som biter over det ene låret på mennesket. Ranken er upresist skåret. Spiralene er ujevne. Stenglene har lav kam, til dels med én midtlinje, til dels med to. Bladene viser en rekke typer, kløverblad, rundflikede, koblede og opprullede. Løvehodet har stort dråpeformet øye med markeringsringer rundt iris, lite spisst øre med volutt i sentrum. Lange, grunne snuterynker. Spisse huggtenner i gapets fulle høyde. For øvrig korte små tenner langs hele kjeften. Manke over nakken. Dragen slår ett presist lukket slyng og ett slappere utformet slyng. Den har et lite spisst øre, snuterynker, tanngard, diamantert ryggbånd. Halen mangler diamantering, har i stedet buebånd langs den ene siden og ender i bladform og bladvolutt. Mennesket har kort hår, spisst skjegg og griper seg selv om håndleddet. Han har ettersittende, langermet skjorte og lange bukser og vridd belte. Vangens nedre del er uten skurd og her er det skåret ut et stykke, antagelig i forbindelse med den sekundære plassering. Videre har den hull for innfelling av benkerygg, h. 140 cm, br. 42 cm.

Benk i plankekonstruksjon (UO 10812). Mulig middelaldersk. Langsidene har bred sarg med svunget kant i begge ender. Midt på setet en 6-bladsrosett i karveskurd, omgitt av dobbelt sirkellinje. Langs begge langsider og den ene kortsiden løper et profil som har grunn hulkil med geissfuss på hver side. Den ene kortsiden har rilleprofil. Som føtter er anvendt to skråttstilte fjeler. Fjelene har profil med dobbelt geisfuss. Samme profil løper langs sargen. Profilene på benene er trukket opp med sort. L. 108 cm, h. 37 cm, br. 27 cm. Benken sto på nordsiden i koret 1870. (Årsb. 1870, s. 137.)

Ifølge besiktigelsen 1740 sto prekestolen†, klokkerstolen† og skriftestolen† i koret. Den siste var anskaffet av sogneprest Stockfleth etter at han ble kirkeeier. Ellers ble privat skriftemål forrettet bak alteret i følge besiktigelsen.

Skulptur og maleri

Krusifiks, barokk, primitivt utført. Frontalt med hodet svakt mot høyre skulder. Høy panne, vridd tornekrone, lange hårlokker som faller ned på venstre skulder. Skrå armer med store hender. Kraftig skjematisk markering av ribben, fyldig mellomgulv med liten navle. Lendeklede med tverrfold i fronten, sløyfe på venstre hofte. Høyre fot naglet over den venstre. Malt med gråhvitt. Rødt spor i siden. Gult hår og skjegg. Korset har grove volutter ytterst på tverrarmene. Øvre arm rett avskåret, forsynt med svunget titulusplate hvorpå skåret «INRI». Sortmalt kors, gråhvit titulusplate. Figurens h. 68 cm, br. 57 cm. Korset 105 X 67 cm.

Maleri på plate som er sammensatt av 5 vertikale bord. Forestiller dommedag med Kristus på verdenskulen. Sverd og lilje går ut fra hans hode. Bakgrunn med stjerner, sol til venstre og måne til høyre. På hver side en basunengel. Under jordkloden blomster og grener. På siden arkitekturmotiver. I nedre del en stor engel samt en djevel ved siden av en sammenbundet flokk fortapte som føres mot en åpen djevelkjeft. Farvene, som ligger på krittgrunn, omfatter rosa, rødbrunt, grågrønt og sort. Nederst innskriftfelt med sort frakturskrift på hvit bunn. Bl.a. leses her: «Anno 1649 ... Novembris ... Anderson». Dessuten innskrift med sort fraktur ved siden av Kristi hode. Bl.a. leses: «Den høyeste Tröst vi her kand faa. Er at vi igien skal opstaa paa yderste dag og komme fram ... ». Profilert ramme. H. 170 cm, br. 136 cm. Maleriet må være utført av den samme maler som arbeidet i Gol og i Numedalskirkene i midten av 1600-årene.

Maleri av oppstandelsen. Hang i koret iflg. besikt. 1740. Kan muligens være identisk med det nevnte maleri fra 1649.

Rituelle kar, paramenter, lysstell, klokker

se under den nye kirken.

Bøker

«Forordnet Alter-Bog udi Danmark og Norge», Kbh. 1730. Innskrift: «I Stochfleth Torpe d. 8. Marty 1739». Forordnet alterbok, Chra. 1826, Kingos Salmebok uten titelblad men med innskrift «Odense 1699».

Møbler

Kiste, ant. middelaldersk. Lokket og hver av sidene består av ett plankestykke. Lokket er svakt hvelvet og har langs kanten et profil med 3 grunne hulkiler, adskilt av dobbelt-riller. Det samme profil går rundt sidene. Sammenholdt av trenagler og brede jernband på hjørnene. Brede jernband går også over lokket og ned på sidene. Båndene er festet med nagler med runde, flate hoder. Til kortsidenes jernband er festet snodde jernstenger med bærering. Profilene har rester av sort maling. H. 48,5 cm, l. 100 cm, br. 53 cm.

Kiste, ant. middelaldersk. Langstrakt form som tyder på at den er laget som lyskiste. En pengesprekk i lokket viser at den også har vært brukt til innsamling og oppbevaring av penger. Lokket og hver av sidene består av ett plankestykke. Lokket er svakt hvelvet og har langs kanten et rilleprofil med flat hulkil. Dette profil går også langs øvre kant av kortsidene. Kortsidene er falset inn i langsidene og stykkene er sammenholdt av jernbånd øverst og på midten. Over lokket løper 3 jernbånd med utsmidde ender. Til det midtre jernbånd er festet en liten bøyle av vridd jerntråd for åpning av lokket. Nagler med flate, runde hoder. Låsen er defekt og er blitt erstattet av 2 små bøyler av vridd jerntråd (den ene forsvunnet). Innvendig i kisten er det en sliss som viser at det har vært et lite, adskilt rom, 18,5 cm fra den ene enden, men uten sammenheng med pengesprekken i lokket. L. 111 cm, h. 17 cm, br. 22 cm.

Stol, renessansetype, overført til den nye kirken (s.d.).

Et trekk fra en gammel stol ble overlevert Kunstindustrimuseet i Oslo 16.2.1881. Visstnok identisk med OK 1750, som er vevet med «lynildmønster» i rødt, blått, grønt og hvitt (eller gult). 52 X 50 cm. Trekket er innført i museets protokoll som kommet fra Gudbrandsdalen, men i protokollen er senere tilføyd at det er fra Torpo og en gave fra Fortidsminnesmerkeforeningen.

Diverse

Fragment av kobberbeslag (UO 11300). Muligens fra relikvieskrin.

«Et malm Fyrfad† at bære varme udi» (1740). «2 gl. Kaaber Kiedeler† hver paa l te l Liden gl. DragKiedell»†(l740).

«Et Smuckt Pucklet Messing Fad† til at Samle Collecter udi (1740) l tafle† til at Bære omkring og vil endnu en forskaffes» (l 740).

Mynter er funnet i kirken i årene 1881, 1899, 1950 og 1955, i alt ca. 220 stykker. De eldste er brakteater fra Sverre Sigurdssons tid (1177—1202) og de fleste norske er emittert av fyrster av Sverre-ætten. 25 mynter, som ble funnet i 1950 lå «omkring en grav foran korbuen», dvs. «Biskopsgraven». (Se for øvrig Holst og Svarstad).

Fragment av dokument DN XII 266. (ca. 1450—1500). Antagelig benyttet som amulett e.l. Beskrevet med en lovprisning af den hellige Dorothea og Kristi kors. Funnet i forbindelse med rivningen av koret (Riksarkivet).

Hengesmykke, sølv (UO 19728).

Kirkegård og gravminner

Kirkegård

Kirkegården utvidet 1880, 1901 (mot øst) og 1947 (mot nord). Den omgis av hvitmalt stakitt Tidligere har den hatt mur. I 1888 ble bestemt å oppføre stakitt oppå muren. Terrenget er sterkt oppfylt mot vest hvor det er anlagt støpt bårehus og toaletter under terreng. Inngangen nord for den nye kirken har murte portstolper som begge bærer en liten stavkirkemodell av jernblikk. Port av støpejern.

Begravelser i kirken. I gulvplanken midt foran koråpningen er det skåret omriss av en innsvøpt menneskefigur med et kors i brystet Dette angir en grav under gulvet og i følge tradisjonen er det en biskop fra Stavanger som døde på visitasreise som var begravet her. Graven omtales som biskopsgrav i biskop Herslebs journal 1733, likeledes i sorenskriver Paludans beskrivelse 1744 og i Lars Hess Bings beskrivelse 1796. Ivar Wiel er den første som navngir «biskopen» (Top.journ. 1802 — 05). Wiel bygger på runeinnskriften på brystningen fra kirken. Her forekommer navnet Håkon, og Wiel slutter av det at det er biskop Håkon av Stavanger som er bisatt. Han sikter til biskop Håkon som døde 1424—27. Imidlertid påviste allerede Nicolaysen at det dreide seg om en mangelfull tolkning og forståelse av innskriften og navnet Håkon i runeinnskriften er ett blant mange mannsnavn.

Et kistelokk fra graven som lå under gulvplanken (UO 10813) er avsmalnende med sprett-teljet overside. Øverst er det skåret et gjennombrutt likearmet kors, med innskåret forlengelse av nedre korsarm. Langsidene har 3 spor for feste av sidebord. Trenagler er delvis bevart. L. 176,5 cm, br. 43 cm, tykkelse 3 cm. 10 juli 1950 lot professor Anders Bugge foreta en utgravning i graven, og hans beskrivelse tyder på at graven var blitt forstyrret tidligere. Knokkeldelene fantes ikke in situ. Men hodeskallen lå i vestre ende. Etter slitasje på tennene å dømme, må det ha vært et eldre individ. Kistebunnen, som sogneprest Monrad omtaler 1881, nevnes ikke av Bugge. Bugge fant derimot rester av overlæret til to sko (UO 28387a—f), som senere har spilt en rolle i diskusjonen om det er en bispegrav. Det skal bemerkes at Bugges funnfortegnelse omtaler overlær til to sko med bred, avrundet spiss i skinnremmer, men ikke såler. Ant. hører overlæret sammen med et par såler som er kommet inn til Museet tidligere fra Torpo (UO 29241). Sammen utgjør disse deler en type sko som var vanlig i annen del av 1200-årene (Schia).

Det ble også funnet stoff, bl.a. 3 stykker av silkestoff(UO 28388a-c).

I 1953 ble det gravet grøfter og støpt murer under grunnstokkene, og til slutt ble knoklene fra den antatte bispegrav satt ned i en ny kiste med lokk laget som kopi av det gamle.

Gravmæler

Gravsten (UO 9908). Middelaldersk. Noe skjev, avrundet øverst. Svakt smalnende mot fotenden. Langs kanten utydelig innskrift med majuskler. Rester av nyere innskrift på begge sider, bl. a. årstall 1769. Stenen hadde ligget i «grunnvollsmuren, men var blitt tatt frem og stilt opp ved kirkens hovedinngang (Årsb. 1875). Hjulkors, ant. fra grav. Senere oppsatt på stavkirkens spir som også har fløy med gjennombrutt årstall 1811. (Skisse ved Anders Bugge).

Gravsten, avbrutt nederst. Øverst innhugget likearmet kors med fortykning i armendene. Derunder tekst: «HER UNDER HVILER.... TOREE d 9 APRIL A 1715» (Fot. Erdmann).

Ved stavkirken gjenstår noen gravmæler av eldre type, bl. a. støpejernskors med flamboyantmotiv i armendene og kors med rokokkomotiver i armendene. Dessuten er det noen nyere trekors med palmett eller vifteroser i armendene. Disse går tydeligvis tilbake på eldre typer.

Pisk av hyssing og flettet lær. L. 76 cm (NF 1720 — 21). Har angivelig hengt i Torpo stavkirke og vært brukt til avstraffelse på kirkebakken. Innlevert ved Anbjørg Dusegard 1922. Var oppbevart på Nubgard i Torpo.

Støpulen† som sto nord for stavkirken, men ble revet 1880, er muligens gjengitt på en tegning av G. A. Bull 1855. Det dreier seg om en tømret bygning med høy midtre del som har sadeltak med møne parallelt med kirken, mens dens bredere nedre del har pulttak mot nord og syd. Taket var tekket med stenheller. Støpuler av denne type fra etterreformatorisk tid finnes i Valdres. Inventarfortegnelsen fra 1675 opplyser at det hang «... 2 Maadelig stoere Klocker i stubhullet, 2 smaa Dito i Klockestoelen». Dette gjentas i senere inventarlister. I følge opplysning 1838 var det almuen som eide støpulen. Vedr. klokkene, se ovenfor.

Kilder

Utrykte kilder

  1. Statsarkivet, Oslo. Vedlikehold, besiktigelser m. m. 1675, 1679-85, besikt. 27.7.1686, 1687-88, 1691-92, 1699, 1703, 1707, 1716, besikt. 5.2.1740 B. Svendsens ms.
  2. Statsarkivet, Hamar. PK. 73 (1691) PK. 74 (1703).
  3. Riksarkivet. Rentekregnsk. 1617-19, 1621-25, 1627-32.
  4. Visitasberetn. 1820-21, 1828, 1835. Kirkedep. Liste 1880.
  5. Riksantikvaren. Ole Øvergaard, Bygningshistoriske undersøkelser med skisser, rekonstruksjonstegninger, fotos og ms.
  6. Anders Bugge, Ms. om stavkirkene.
  7. Bjørn Kaland, Rapport om de middelalderske malerier 10.8.1957.
  8. Håkon Christie, Beskrivelse av malte planker på Nyhus 13.8.1969.
  9. Håkon Christie, Innberetning om materialer fra stavkirkens kor som har vært anvendt i den nye kirkes gulv og er tatt frem ved reparasjonen av den nye kirke 1973. Muntlige opplysninger om baldakinen ved Jon Brænne 1977.
  10. Diverse. Utskrifter av regnsk. og besiktigelser 1651—52,15. febr. 1665, 27. aug. 1675, 1676-81 (Antikvarisk arkiv).
  11. «Udskrift af Journal for Hadelands, Ringerige og Hallingdals Provsti», avskrift av Jacob Stochfleths svar på biskop Herslebs 20 pkt. 1733 (Sogneprestens arkiv, Norderhov).
  12. Ivar Wiel, Beskrivelse over Ringerige og Hallingdahlens Fogderie (Ms. 4to35. UB. Oslo).
  13. Christian Paludan, Beskrivelse over Ringerike og Hallingdal 1744. Kallske Saml. NHK-I. Kj.fondet ms. nr. 179.
  14. Journal for Ål sogneprestembede 27.9.1852 (sogneprestens arkiv, Ål).
  15. Utskrifter av Herredstyrets møteprotokoller 1838—1901 (Ål kommunearkiv).
  16. Korrespondanse 1861-62, 1866, 1877-82, 1894, 1898-99 (Fortidsminnesmerkeforeningens arkiv).
  17. Muntlige opplysninger om skofunn ved Erik Schia 1980.

Trykte kilder

  1. DN IV, 85 (1319) «Sira Biarnar a Thorpom», Korsbror i Stavanger,
  2. PNR, s. 24 (1327 - 28) «... prepositus de Torpom .. .ecclesia de Thorpom».
  3. DN XII, 266. (Papirfragment funnet under gulvet i Torpo kirkes kor 1880. Lovprisning av den hellige Dorothea og Christi Kors, visstnok benyttet som trylleformular eller amulett.)
  4. Lars Hess Bing, beskrivelse over Kongeriget Norge. Kbh. 1796, s. 753 f.
  5. Ivar Wiel, «Beskrivelse over Ringeriges og Hallingdalens Fogderie». Top. Journ. IX (1802-05) (ms. 1743).
  6. Årsb. Se register 1960.
  7. N. Nicolaysen, Norske fornlevninger, Kra. 1862—66, s. 154 ff.
  8. And. Mehlum, Hallingdal og Hallingen, H. 1—7, Drammen 1891 — 93.
  9. L. Dietrichson, De norske stavkirker, Kra. 1892.
  10. Harry Fett, Bænk og Stol i Norge, Kra. 1907, fig. 28, fig. 47.
  11. Andreas Lindblom, La peinture gothique en Suéde et en Norvége, Sth. 1916, reg.s. 252.
  12. T. Myhre, Hallingdalens historie I-IV Drammen 1928-34 (I, s. 85, IV, s. 308).
  13. Universitetets Oldsaksamlings Årbok 1937, s. 72-74.
  14. Helge Fonnum og Kristen Svarteberg, Aal bygdesoge I, Oslo 1950.
  15. NIYR II, s. 108 - 115, s, 119, anm. 2.
  16. Hans Holst, «Numismatiske kirkefunn i Norge», Nordisk numismatisk årsskrift 1953, s. 9—10.
  17. Carsten Svarstad, «Myntfunnene fra Torpo kirke», Nordisk Numismatisk Unions Medlemsblad 1956, Kbh. 1957.
  18. Roar Hauglid, Norske stavkirker. Dekor og utstyr, Oslo 1973, s. 370-76.
  19. Henning Alsvik og Karin Mellbye Gjesdahl, Gullsmedkunsten i Drammen 1660-1820, Drammen 1974.
  20. Kyrkjene i Ål prestegjeld 1880-1980, Ål 1980.
  21. Erla Bergendahl Hohler, «Stavkirkene - Den dekorative skurd», Norges kunsthistorie, bd. l, Oslo 1981.
Oppmålinger
  1. Stavkirken. G. A. Bull 1855. Måleskisser, 4 blad.
  2. G. A. Bull. Opptegning av brystning med dvergarkade, l blad.
  3. Chr. Christie. Opptegning av Bulls måleskisser, 2 blad.
  4. H. Thorsen 1875—81. Oppmåling av stolvange og 2 portaler, 3 blad.
  5. Johan Meyer 1894. Oppmåling av detaljer, 4 blad.
  6. Ole Øvergaard 1935. Oppmåling, 9 blad.
  7. Ole Øvergaard 1944. Isometrisk perspektiv, analyse av portalens treskurd, 2 blad.
  8. Henrik Bull 1944. Analyse av portalens treskurd, l blad.
  9. Håkon Christie 1974. Oppmåling av materialer fra stavkirkens kor gjenanvendt i den nye kirkes gulv, 5 blad.
  10. Håkon Christie 1975. Oppmåling av skipets østvegg, 2 blad.
  11. Håkon Christie 1968— 76. Oppmåling av gamle materialer, 10 blad.
  12. Jørgen Jensenius 1977. Oppmåling av baldakin, l blad.
  13. Håkon Christie 1979. Opptegning av Bulls måleskisser, 2 blad.
  14. Håkon Christie 1979. Rekonstruksjonstegninger, isometriske perspektiver, 3 blad.
  15. Kirken fra 1880. Peter Helland-Hansen 1972. Oppmålings- og restaureringstegninger, 7 blad.
Materialer fra stavkirken
  1. Innlevert til Universitetets Oldsaksamling da koret var revet. Del av utskåret planke fra en eldre portal.
  2. Brystning bestående av svill, brystningsbjelke med dvergarkader og utskåret, gjen- nombrudt kronlist.
  3. Utskåret benkevange.
  4. Utskåret portaloverstykke. Fragment av gjennombrudt treskurd.
  5. Benk med rosett.
  6. Materialer fra det revne kor, gjenanvendt som gulv i den nye kirken, tatt ut da den ble reparert 1973, oppbevart ved kirken. 19 deler av gulvplanker, — 34 deler av veggplanker, — 6 deler av veggplanker fra gavltriangel, — deler av en stav, — korets grunnstokk, — 2 av korets sviller.
  7. Materialer fra det revne kor gjenanvendt i den nye kirkes tårn. Gulvene i tårnet består til dels av gulvplanker og veggplanker fra stavkirken. — 4 deler av hjørnestav benyttet som støtter under klokkestolens fundament. — To 3,15 m lange bjelker. — To veggplanker benyttet som vannbord over skipets tak.

Bilder