Nykirken

Fra Norges Kirker

Gå til: navigasjon, søk
Nykirken
FylkeHordaland fylke
KommuneBergen kommune
ProstiBergen Domprosti
BispedømmeBjørgvin bispedømme
Foto
Videoer
Wikipedia
Webkamera
Laster kart...
Koordinater60.397097,5.313483
FellesrådBergen kirkelige fellesråd
Kirke-id120100701
Soknekatalognr06050903
BygningsgruppeKirke etter kirkeloven (§ 17)
VernestatusAutomatisk listeført (1650-1850)


Ellen Marie Magerøy, Hans-Emil Lidén

Innhold

Bakgrunn

Nykirken er den yngste av Bergens gamle sognekirker. Den ligger i strandområdet på Vågens vestside, på hjørnet av Strandgaten og Nykirkealmenning som er den nest ytterste av de fire almenningene som deler opp bebyggelsen på Strandsiden.

Fra reformasjonen og frem til 1600-årene var Domkirken sognekirke for beboerne på Stranden. I 1608 fikk borgerne på Stranden kgl. bevilgning til å bygge en ny kirke på egen bekostning, samtidig som halvparten av Domkirkens sogn ble tillagt den nye kirken til sogneprestens underhold (N.R. IV, s. 257 ff.). I 1618 fikk borgerne seg tildelt «øverste Deel af Erkebispegaarden — — — til at bygge og anrette en Kirke udi» på betingelse av bl.a. at kjellerne under erkebispegården skulle holdes vedlike. (N.R. IV, s. 682). Kirken ble innviet 18. september 1621 av biskop Niels Paasche. Frem til 1647 var den annekskirke til Domkirken. Dette år ble sognegrensene regulert, og ytre del av Strandsiden fraskilt Domkirkens sogn og tillagt Nykirken (N.R. IX, s. 77 ff.). Sognegrensen var uforandret frem til 1884, da en mindre justering fant sted. Kirken brant ved bybrannene i 1623, 1756 og 1800, samt ved eksplosjonsulykken i 1944.

I 1636 oppførte Salomon Skildrer (Salomon von Haven?) komedier i kirken. Det dreide seg om «to hedenske historier» som vakte adskillig forargelse (Bendixen 1905, s. 79).

Middelalderens Erkebispegård †

Nykirken er bygget over restene av middelalderens erkebispegård. Erkebiskopens herberge i Bergen er nevnt i skriftlige kilder i 1309 (DN I, 122), mens erkebiskopens hus på Stranden nevnes i 1320 (DN II, 137). Erkebispegården ble bygget av stein, antakelig mot slutten av 1200-årene og på et tidligere ubebygget område, ifølge de bygningsarkeologiske undersøkelser som er blitt foretatt. I 1376 nevnes det «hvittede loftet» i erkebispegården i Bjørgvin (DN I, 441). Uttrykket refererer antakelig til et rom med kalkhvite murer i en overetasje i gården.

Av et brev fra 1631 (N.R. VI, s. 555 f.) fremgår at erkebispegården må ha bestått av en hovedfløy, parallell med stranden, og en sørøstre sidefløy vinkelrett på den, ned mot sjøen. Deler av sidefløyen sto like til 1870-årene, og ennå i 1957 fantes murrester av den bevart under gatenivå. Fløyen var ca. 11 m bred målt ved hjørnet mot hovedfløyen.

Den ble betegnet som «den gamle øde Muur» i brevet fra 1631. Ifølge brevet strakte den seg 35 sjellandske alen nedover mot sjøen fra hovedfløyen. I nordvest og langs stranden må det ha løpt forbindelsesmurer (ringmur) mellom de to fløyene slik at anlegget i sin helhet har dannet en lukket karré.

Restene av erkebispegårdens hovedfløy − kalt «den lange Biskops-Muur» i brevet fra 1631 − er ennå bevart i form av murer, dels under den nåværende Nykirken, dels under gatenivå sørøst for kirken. Den har vært ca. 60 m lang og 9.5 m bred i sørøst. Nordvestover videt den seg noe ut slik at den var ca. 11 m bred i nordvest. Dens sørøstre del består av en rekke rom i full bredde, mens rommene lenger nord er (sekundært?) oppdelte av langsgående skillemurer.

Kildene nevner at rommene var hvelvede, og Edv. Edvardsen forteller at dominikanerpateren Hallvard (død 1508) lot gjøre skjønne stenkjellere på erkebispegården i Bergen. Ved de arkeologiske undersøkelser i 1940-årene ble det overalt i hovedfløyen funnet spor av gråsteinshvelv i rommene. Hvorvidt annen etasje av hovedfløven var bygget av stein, fremgår ikke klart av kildene, om enn uttrykket «det hvittede loftet» nevnt ovenfor, kunne tyde på det. I samme retning peker det faktum at en prestebolig som ble innredet over kjellerne i 1644 var bygget av stein «med Stuer, Kammerser oc Kiøkken neden til, oc ofuen til med Saler oc Kammere vel forseet» ifølge Edvardsen (B.H.F.S. 55/56 s. 73). En tegning fra 1700-årenes begynnelse viser bygningen med en full etasje over kjellerne og en loftsetasje med lysarker (se s. 164).

Kildene nevner at det var et Clemenskapell i erkebispegården. «S. Clemens Kircke som fordum vaar udj Ærckebisp-Gaarden oc nu er Nykircken», skriver Edvardsen. Hans formulering kunne tyde på at det gamle kapell ble inkorporert som en del av den nye kirken. Slik har også Hilbrandt Meyer oppfattet det.

Den første Nykirken

Den nye kirke var en enkel, rektangulær steinbygning med kor og skip av samme bredde som erkebispegårdens hovedfløy, og med samme orientering som denne (nordvest−sørøst). Kirken ble m.a.o. enten reist over erkebispegårdens underetasje eller kanskje den simpelthen representerer en istandsettelse eller ombygning av den gamle hovedfløyen, dersom dens murer har stått til over underetasjens nivå. I så fall er det fristende å tenke seg at den første Nykirken ihvertfall delvis kan ha vært identisk med erkebiskopens hall.

Sørøst for koret ble det bygget et tårn (muligens på samme sted som et tidligere porttårn sto), og på den andre siden av tårnet fortsatte den gamle hovedfløyen sørøstover. Denne del ble brukt som handelsboder for engelske kjøpmenn, og i en kort periode etter bybrannen i 1640, som rådstue til byens rådhus var gjenoppbygget. I 1644 ble den, som nevnt, innredet som prestebolig.

Kirken ble innviet 18.9.1621. Den brant imidlertid allerede i 1623, men ble raskt istandsatt i uendret skikkelse. I 1643 ble skipet utvidet idet det gamle kor ble omgjort så det ble en del av skipet, mens et nytt kor ble innredet i tårnfoten. I 1660 var kirken antent av brann. Det kom ifølge Edv. Edvardsen ild i «Nyekircke = Tag, Wiisere oc Sperrer, mens dog blef Kircken wed Guds synderlige Naade reddet» (B.H.F.S. 55/56 s. 68). I 1670 ble en tverrarm føyet til skipet på nordøstre side. Denne arm med sin portal og sine vinduer i to etasjer eksisterer ennå.

Edvard Edvardsens beskrivelse av kirken fra 1670-årene, kombinert med tegningen fra tidlig på 1700-tallet, gir et godt inntrykk av dens eksteriør. Omtrent midt over den gamle erkebispegårdens hovedfløy sto et stort, grunnmurt tårn med fire gavler. Hver av gavlene hadde urskiver med timeviser. Uret slo hele og halve timer. Gavlene var for øvrig kronet av knapper og værhaner av kopper. Nordvest for tårnet lå kirkens skip med tverrarm og med våpenhus i nordvestgavlen. Etter terskelnivået i tverrarmens ennå eksisterende portal å dømme, lå gulvet i den eldre kirken 5 trinn under nåværende gulv (3 trinn under gulvet før 1944). Kirketaket var ifølge Edvardsen tekket med røde panner, og tverrarmen var «med skiønne Winduer Ziret». På tegningen sees at skipets nordøstre langmur hadde ett vindu vest for tverrarmen og to vinduer østenfor.

Tårnets utseende ble forandret i begynnelsen av 1700-årene, idet de fire gamle arker ble erstattet av et tårnspir som ikke var så ulikt det Korskirken fikk i 1720-årene, men ifølge Hilbrandt Meyer penere og bedre proporsjonert enn det. Antakelig ble spiret bygget i forbindelse med en hovedreparasjon av tårnet i 1708. I 1737 måtte koppertekning og sperrer fornyes. Det besto av fire avsatser, skriver Meyer: «først av en vel indrettet Coupel med sin Cornitz, dernest av en vel indrettet Ottekantet Hals; Oven ved denne Hals var atter anbragt en vel proportioneret Cornitz som sluttede den annen Etage eller Avsatz. Deroven for igien, atter en anden vel indrettet liden Coupel samt en Cornitz som tog av i Proportion av Høiden. Hvorpaa da endelig fulgte den fierde og sidste Avsatz som bestod udi en Ottekantet Pyramide, der øverst oven til gik gandske spids». (H. Meyer s. 222). Mellom «øverste og nederste Cuppel» var det fire dører, og spiret var kronet av en fløy, en knapp og en stjerne «med Sprihde − eller Løw-Wærck» som ble forgylt og malt i 1737 (regnsk.). Et perspektivkart over Bergen fra ca. 1740 gir et inntrykk av tårnets utseende. Det hadde tre urskiver. Skivene og viserne var av kopper. De ble reparert i 1755. Skivene ble da malt og forgylt (regnsk.). Uret gikk imidlertid så galt at det ble til et ordspråk, forteller Hilbrandt Meyer.

Bygningsfast skulptur. Tverrarmens portal, se beskr. s. 174.

Interiør

Kirkerommet var ifølge Hilbrandt Meyer lite og trangt til tross for at koret var flyttet inn i tårnfoten, og en tverrarm var tilbygget mot nordøst.

Koret var så lavt at altertavlen ble uforholdsmessig lav, forteller Edvardsen. Ved alteret sto en del faste stoler, og «over Choret» fantes et pulpitur. Åpningen mellom skip og kor var brutt ut i tårnfotens nordvestre mur «saa at naar man vilde gaa av Kirken til Choret, maatte man gaa igiennem en stor Hvælving av den Nordre Taarnets Mur», skriver Hilbrandt Meyer. Edvardsen opplyser at koret var «ved et Skillerum (korskille) skilt fra den gandske Meenighed».

Edvardsen forteller også at skipet var hvelvet med «Deeler» (dvs. bord), og Hilbrandt Meyer tilføyer at det var anbragt strekkbjelker innvendig i kirken for å binde murene sammen «ret ligesom paa de Kirker der ere opbyggede av Tømmer». Hvelvingen i koret nevnes i 1744. (Regnsk.). Murene var på gammeldags vis panelt til en høyde av 2 à 3 alen, «og efter de Tiders Maade forsynet med adskillig Bibelsk Sprog», (H. Meyer).

Mot nordvestre gavlvegg sto et orgel, og under det «funten» som ble innrettet i 1628. I 1730 ble fonten flyttet til tverrarmen og fornyet av rådmann Lauritz Nagel.

Prekestolen må ha stått på hjørnet mellom skipet og tverrarmen (kfr. s. 193). Rett overfor prekestolen sto lensherrens stol.

Kirkens stoler, hvelving og «Skillerummet for Choret» ble i 1660 «smuckt formalet». Oppmalingen ble bekostet av folk i menigheten.

Inventar

Altertavle, «liden, men dog hærlig Altertaffle med konstigt og durckhugget værck vell formalet og forgylt» (Edv. Edvardsen, B.H.F.S. 55/56 s. 75). «Alter-Tavlen var kun, efter Chorets indvendige Høide, liden og lav indrettet, efter gammeldags sletteste Anordning; Den bestod av 2 Etager, og i hver Etage var anbragt en Bibelsk Historie av Bildthugger Arbeide, men dog saaledes giordt, at det burdte skiules for Kiendere [!]; Ikke desmindre, blev den dog udi Aaret 1746, renoveret samt med ny Malning og Forgyldning forsynet». (H. Meyer s. 221). Renoveringen ble bekostet av Dorthe Hess, enke etter Henrich Felthusen, som i 1741 skjenket halvparten av sin formue, 567 Rdlr., til «forsiring og forbedring av prækestol og altertavle». (Bendixen 1905 s. 77).

Døpefont fra 1628, fornyet i 1730. Omgitt av gitterverk av jern.

Prekestol fra 1631. Skjenket kirken av Hans Kynning (ɔ: Hans Cunningham til Gjerdrup, lensherre til Vardøhus og Finmarken, fra 1622 med vinterresidens i Bergen).

Prekestolen hadde ifølge Edvardsen innskriften mi. hi. ha. he. se. ho. ha. Ny prekestol ble forært kirken i 1675 av rådmann Iver Christensen. Den var ifølge Hilbrandt Meyer «efter den da brugelige Architectüre med Valnødder — Ibenholt — og andre rare Træ Sorter indlagt». I l745 ble dens «Krone» (himling) reparert for de penger Dorthe Hess hadde skjenket kirken.

Faste stoler, benker, gallerier. I koret var stoler for biskop, prester og «skolen». Der fantes også et pulpitur «over Choret» (regnsk. 1744). Rett overfor prekestolen, ved kirkens sørvestre mur, sto lensherrens stol. Kongens stol nevnes i 1745. Den hadde trapp og var forsynt med bilthuggerarbeide. En ny skriftestol i «Kaarset» (dvs. tverrarmen) nevnes i 1748.

Kirken hadde for øvrig 82 stoler, 44 for menn og 38 for kvinner. I 1749 ble 44 «Bænker paa Gulvet» fornyet, og i 1750 ble 50 benker i kirken nummerert, (regnsk.). Der var også to gallerier som rommet mange mennesker. Det ene må ha stått i tverrarmen, det andre mot nordvestre gavlvegg.

Orgel Kirken fikk nytt orgel i 1675, men allerede før den tid må den ha hatt et orgel da Lorentz Vilcken fikk bestalling som organist i Nykirken i 1667 (Norske kongebrev, b.4, s. 245). Muligens er orgelet bygget allerede i 1663 (Kristen Øgaard). Det nye orgelet ble dels skjenket av rådmann Iver Christensen, dels bekostet av kirken selv. Rådmannens «Portrait, til Hans Værdige Erindring» var anbrakt øverst på orgelet. Det var bygget i Bergen av Christian Hannemand, og hadde 21 stemmer etter følgende disposisjon:

I hovedmanualet: l. Principal 8 fod, 2. Bordune 16 fod, 3. Gedacht 8 fod, 4. Octava 4 fod, 5. Gemshom 3 fod, 6. Octava 2 fod, 7. Ses Qvindaltera l ¼ fod, 8. Mixtur 3 fag, 9. Trompeta 8 fod.

I Rygg-Positivet: 10. Principal 4 fod, 11. Qvindaltera 8 fod, 12. Rør-Fløite 4 fod, 13. Octava 2 fod, 14. Octava l fod, 15. Scharf 2 fag, 16. Krumhom 8 fod.

I Pedalen: 17. Sub-Bass 16 fod, 18. Octav Bass 8 fod, 19. Octav Bass 4 fod, 20. Dulcian Bass 16 fod, 21. Trompet Bass 8 fod.

Orgelbyggeren Gloger reparerte orgelet i 1749.

Epitafier. Edvardsen nevner at kirken hadde «nogle Epitaphia» deriblant ett med en lang latinsk innskrift (gjengitt av Edvardsen) over Povel Mortensen Foss som var den første som ble gravlagt i kirken 26.1.1622.

Rituelle kar. Hans Frantz Kaas og Anna Hundermarck skjenket kirken en alterkalk av sølv i 1640. I 1655 fikk kirken en vinkanne av sølv av Kirsten Nielsdatter, enke etter rådmann Jens Schieve.

Ved en opptelling i 1716 eide kirken følgende rituelle kar: l sølvkanne som veide 83 lodd, l forgylt kalk og disk på 55 ½ lodd, l sølv eske på 22 lodd og l kalk og disk som var forgylt innvendig, og som veide 16 lodd. Samme år ble den minste kalken reparert av Johannes Reimers. I 1720 ble disken som tilhørte den store kalken, og som var «forslidt», gjort om slik at kalk og disk kom til å veie 57 lodd 1 q. Året etter ble den store kalken reparert og forgylt av Jørgen Jørgensen (Egelsdorf d.e.). I 1727 ble et sølv dåpsfat forært kirken av rådmann Lauritz Nagel. Det veide 192 ¼ lodd. I 1753 ble en av alterkalkene igjen reparert. Arbeidslønnen ble utbetalt gullsmeden Andreas Hinds enke.

Paramenter. I 1716 hadde kirken et rødt kledes alterklede og et rødt fløyels alterklede med gullkanter på. Dessuten et rødt fløyels overtrekk for «Altaret rundenom» med gullkanter. I tillegg fantes fire alterduker, hvorav én med kniplinger. I 1723 fikk kirken en ny alterduk med hvitsøm og kniplinger om av «Nætteldug». Nye alterduker ble også skjenket kirken i 1726, 1727 og 1747 (regnsk.).

Kirken hadde i 1716 en messehagel med «it Bardyret Crusifix bag paa». I 1753 ble en ny messehagel «med it Broderet Crusifix og omsadt med Guld Galluner» innkjøpt. I 1716 hadde kirken to messeskjorter. I 1727 ble to nye messeskjorter anskaffet.

Lysstell. Edvardsen nevner to store lysestaker på alteret. Disse er sannsynligvis identiske med to store messingstaker som nå finnes i Vangsnes kirke, Sogn. Rundt foten på begge disse stakene er inngravert: NYKIERCKE AD. 1657. Edvardsen skriver også at i kirken fantes «4 store Klarskinnende Messing Liusekroner som, henger op ad Gulfvet i Kircken, huer med 16 Armer, Skaaler oc Piber oc anden Hærlighed som der til hører». Dessuten fantes «Messing Armer med dobbelde Armer, 3 Skaaler og Piber paa Prædickestolen, oc en tvert offver Prædickestolen paa Muuren under Lænsherrens Stoel eller Pulpituer ocsaa med dobbelde Skaaler oc Piber».

Regnskapet 1716 nevner de fire lysekronene som henger «langsmed Kircken», men anfører at 11 armer manglet. Dessuten nevnes en krone i koret hvor «l0 Støcker [er] borte», et par gamle lysestaker, en liten gammel stake med to piper og lysarmen på prekestolen. I 1723 ble to armer til to lysekroner i kirken reparert av rodgytteren Thomas Lydersen.

Klokker. Edvardsen nevner to store klokker, den ene støpt 1657 på Mariakirkegården av to tyske klokkestøpere, den andre støpt i Kempen i Holland i 1640. Dessuten fantes en liten klokke, støpt i 1622. De to tyske klokkestøperne kan ifølge B. E. Bendixen være Steffen Wolla og Nicolaus Gage fra Lotrain. (B.H.F.S. 10 nr. VIII, jfr. Norges kirker, Bergen, bd. l, s. 114).

I 1716 nevnes tre klokker i tårnet. I 1720 ble den mellomste klokken omstøpt, antakelig av Thomas Lydersøn fra Riga.

Tekstiler. Et rødt, fløyels omheng til prekestolen og diverse likklær nevnes i 1716. Et nytt, rødt fløyels omheng til prekestolen «med Sølv Frundser om», ble anskaffet 1745.

Blokk, bøsser. I 1716 nevnes «Een Taffle til Hospital Pengernes Indsamling» og «Een Ditto til Quest Huss Pengernes Indsamling». Dessuten var det i kirken to blokker med jernbeslag, to blikkbøsser og en trebøsse til Quest Husset».

Den nåværende kirke

Nykirken etter brannen i 1756. Nykirken og presteboligen var blant de bygninger som brant ved en bybrann som herjet Nordnes og Strandsiden 23.−24. juli 1756. Bare de utbrente murskall sto igjen av kirken, og tårnets nordmur var revnet fra øverst til nederst. Etter brannen ble murene først tekket med bord, men i 1757 ble de besiktiget og funnet i så dårlig forfatning at alt, bortsett fra tverrfløyen fra 1670, ble besluttet revet. Hele 1757 gikk med til rivningsarbeidet.

Stiftamtmann Ulrik Frederik de Cicignon «lot forfatte» tegninger til en helt ny kirke. Utførende arkitekt var Johan Joachim Reichborn som ble innkalt til Bergen av de Cicignon. Etter kongens approbasjon av tegningene ble en byggekommisjon opprettet, og 7. juli 1758 ble grunnsteinen til kirketårnet nedlagt.

Tårnet ble anlagt sørvest for erkebispegårdens hovedfløy, mens det nye kirkerom ble liggende dels over den, dels nordøst for den. Dette fordi «Kirken — — — blev bygget 9 allen bredere end tilforn og just paa den Side udviides hvor efter den giorde Undersøgning den Gamle Grundvold er uduelig og uforsvarlig noget Nyt derpaa at opføre». (Brev fra Cicignon 1757). I området mellom erkebispegårdens nordøstre mur og den nye kirkes nordøstre mur ble det innredet gravkjellere. Alle kirkens murer ble ført ned til fast fjell, uavhengig av eldre murrester som dog ble liggende urørte under kirkegulvet. Den eldre kirkes tverrfløy ble innkorporert i den nye kirken.

Arbeidet ble utført under ledelse av murmester Wihlson. Fra 1758 deltok også 40 soldater i arbeidet. Det ble påbegynt i april mnd. hvert år og avsluttet i oktober/november, avhengig av været. Murkronene ble tekket om vinteren. 3. oktober 1759 var alle murer oppført til gesimsnivå. I 1760 ble gesimsen murt og muringen av tårnet fortsatt. Om høsten samme år ble takets sperreverk satt på plass. Det var et mansardtak, og det ble tekket med skotsk skifer. Deretter ble det innvendige arbeid fullført, og kirken ble innviet 23. november 1763. De totale utgifter til arbeidet var ifølge Hilbrandt Meyer 53 322 Rdlr. I 1758 fikk arkitekt Reichborn et honorar på 30 Rdlr. pr. mnd. Etter 1763 fikk han 10 Rdlr. pr. år i lønn fra Nykirken som «beordret Bygmester for Kirkens og de publique Huuse i Staden».

Nykirkens eksteriør etter gjenoppbyggingen var i hovedtrekkene slik det ennå står, bortsett fra at Reichborns hjelm og spir ikke var bygget. Det nevnes i 1767 og 1784 som et av de arbeider som ennå ikke er påbegynt. Byggingen av hjelmen og spiret var av Reichborn kalkulert til 5 186 Rdlr.

Ved brann på Nordnes i 1795 var kirken truet, men ble reddet. Regnskapene forteller om opprydning og istandsettelse av «alt hvad som var nedtaget anlediget af Ildebranden». Men 14. februar 1800 var ulykken igjen ute. Da ett av husene rett overfor kirken brant, satte en glo seg fast på kirkens tårngesims som var av tre. Det lyktes ikke å nå opp eller ut til gesimsen, så tårnhetten, og deretter hele kirken, tok fyr.

Kirken etter brannen år 1800. Skadene etter brannen var ikke mer omfattende enn at de gamle murene kunne brukes på nytt. I juli 1800 var tårnets bjelker innlagt og tårnets murer dekket, så arbeidet med selve kirketaket kunne påbegynnes. Hele gjenreisningen tok knappe to år. 25. november 1801 fant gjeninnvielsen sted.

I en brannprotokoll fra 1846 blir kirken beskrevet slik:

«En grundmuret Bygning med Bord og Steentag, Muurgesims og Blikrender, bygget i form af et Kors, Vinduesruderne ere indfattede i Jernrammer, de udgjøre 26 Fag, den har 16 Trædøre for 8 Indgange, omkring Kirken er en Ringmur med Tagsteensbedækning, paa Muuren ere anbragte 3 Træporte; Kirkens Taarn er 45 Al høit, med Undtagelse af Kupplen der er 15 Al høi og forsynet udvendig med Kobberbedækning og Kobberrender; i Taarnet findes l Uhrværk, 2 Malm Klokker, 15 Jerndøre for Lyshullerne; i Sakristiet i Taarnet findes l treetages Ovn hvis Rør er ledet ind igjennem Vinduet...; i Syd støder Kirken umiddelbar til en Begravelseskjælder og denne igjen til 4 Handelskjældere, med hvilke den ligger i umiddelbar Forbindelse; i disse 4 Handelskjældere sælges Krudt, da de er brandfrie, hvælvede og grundmurede. Kirken med Taarnet er 52 ½ Al dyb, 70 Al lang; Kirken er 17 ½ Al høi. I Kirken findes Stole paa Gulvet og Pulpiturer, Prædikestol, Altar, Orgelværk (overstreget af samme hånd), 4 Trappeopgange; Kirkens indvendige Hvælving er beklædt med Bord og malet; forøvrigt er Kirken overalt malet og hvidtet».

Flere større reparasjoner fant sted i 1800-årene, således i 1828, og i 1860−63. I 1874 ble taket reparert.

I mellomkrigstiden ble tanken om en restaurering av kirken fremsatt. En oppmåling av bygningen ble påbegynt i 1938 og fullført 1941−42. Ved eksplosjonsulykken 20. april 1944 brant imidlertid kirken for tredje gang.

Kirken etter brannen i 1944. Etter brannen sto bare de tomme murskall og de overhvelvede gravkjellerne under bygningen tilbake. En kommisjon som undersøkte ruinen, erklærte imidlertid at murene konstruktivt sett fortsatt var intakte, og straks materialer kunne skaffes, ble det lagt et provisorisk dekke av tre over murkroner, sålbenker og kjellerhvelv. Tårnet fikk tretak.

Et flertall innen menigheten ville til å begynne med bygge en helt ny, tidsmessig kirke på et mer sentralt sted, men etterhvert sluttet man opp om de antikvariske myndigheters krav om at den gamle kirke måtte gjenreises. Arkitektene H. W. Rohde og F. Konow Lund ble engasjert til arbeidet.

Gjenreisningens første fase omfattet forsterkning av det gjenstående murverk og støpning av tak og gulv. Kirken fikk betonggulv, og taket ble også støpt i betong etter mønster av det eldre mansardtak. Dette arbeidet sto ferdig i 1948. Deretter ble vinduer innsatt og arbeidet med interiøret påbegynt.

Et stridsspørsmål i forbindelse med gjenreisningen var om tårnet skulle få tilbake sin gamle hette fra 1825 eller om hjelmen og spiret som arkitekt Reichborn opprinnelig hadde tegnet til kirken, endelig skulle reises. Det ble til at man valgte å bygge hjelm og spir, som sto ferdig i 1955. Takket være det nitide oppmålingsarbeidet som ble gjennomført like før og under krigen, kunne kirkens interiør gjenskapes. Arbeidet med gjenreisningen var ferdig høsten 1956, og kirken ble gjeninnviet 2. desember dette år. Den har 750 sitteplasser.

Parallelt med gjenreisningsarbeidet ble det foretatt bygningsarkeologiske undersøkelser av ruinene etter erkebispegården som fortsatt fantes under kirken. Disse undersøkelsene ble ledet av arkitekt G. Fischer.

Bygningsbeskrivelse

Den stående kirke er for murenes vedkommende identisk med bygningen som ble reist i 1758−63, bortsett fra tverrarmen mot nordøst som opprinnelig var et tilbygg til den tidligere kirke, men som ble inkorporert i den nye. De to fløyer som ble bygget i 1758−63 betegnes i det følgende som bygningens hovedfløyer.

I underetasjen, hvor det før var gravkapeller, ble det ved gjenreisningen etter 1944-katastrofen innredet en vestibyle, et prestekontor og et klokkerkontor. De gamle tønnehvelv ble beholdt i den grad de var sikre. Under kirkens eldste del, tverrarmen, ble det innredet et kapell. Kapellets vestmur dannes av en del av erkebispegårdens mur.

Murverket ble fuget og spekket, og en gammel døråpning restaurert og komplettert.

Et nytt trappehus med trapp opp til kirken ble anlagt i tverrarmen. I forbindelse med trappen ble det innredet et nytt venterom for dåpsbarn under galleriet i tverrarmen, slik at selve kirkerommet ble noe mindre enn tidligere.

Før brannen i 1944 hadde kirken et muret våpenhus (vindfang) foran inngangen i sørøstre gavl, og et lite muret utbygg ved siden av portalen i tverrskipsarmen. Ingen av disse bygningene ble gjenreist.

Mot tårnfotens nordmur står et lite muret, valmtekket tilbygg som rommer trappeoppgang til tårnfotens 2. etasje.

Murverk

Kirken er bygget av bruddstein i jevne skift (s. 169). Alt murverk er pusset. Opprinnelig tenkte man seg visstnok marmor fra bruddet på Hop til alle «Hjørner, Indfatninger af Aabninger og Gesimser», men av økonomiske grunner ble det isteden brukt kleberstein og da bare til hjørnene og portalinnfatningene. Vinduene fikk innfatninger av teglstein. I 1767 hadde kirkens gesimser og vindusinnfatninger tatt skade fordi de hadde stått upussede siden gjenreisningen av kirken. Den skadede steinen måtte erstattes av i alt 6000 «store dobbelte Muursteene».

Klebersteinen ble hentet dels fra Fredriksberg (Munkeliv klosterruin?), dels fra Netland (i Gulen eller Kvinnherrad?) og fra Svanøy i Sunnfjord. Teglen som ble brukt var enten «røde engelske sten» eller de omtalte «store doble sten». Kalken kom fra Sunnhordland.

Murartikulering. Hovedfløyens vinduer er utvendig satt inn i grunne, skarpkantede nisjer som i hovedfasaden (mot Strandgaten) og i gavlene går ned til terrengnivå. Mot sjøsiden, hvor terrenget ligger lavere, er vindusnisjene avsluttet i samme nivå som på de øvrige fasadene. Under dette nivået fortsetter muren som slettmur ned til terrengnivå med innganger til gravkjellerne som fantes i underetasjen på denne siden.

Over fasadene er trukket et rettvinklet skarpkantet bånd i vindusbuenes vederlagsnivå. Et tilsvarende enkelt sokkelbånd markerer terrengnivå på hovedfasaden og i nordvestgavlen, mens bygningens hovedgesims er tyngre; sammensatt av et attisk baseprofil under et rettvinklet utspring som bærer et karnisprofilert ledd. Bygningens hjørner er avtrappet i tre små trinn. Gesimsen er i dag støpt, men var opprinnelig av tegl. I 1800 var tårngesimsen av tre (se s. 169), men ble antakelig oppført av et mer brannbestandig materiale etter brannen dette år.

Den eldre tverrarm er oppført i slettmur uten noen form for artikulerende ledd (lisener, pilastre). Hverken øvre eller nedre vindusrekke flukter med hovedfløyenes vindusrekker, men bygningens hovedgesims og taket binder de to bygningsdeler sammen. Tverrarmens vinduer er forskjøvet inn mot innerhjørnene mellom tverrarmen og hovedfløyene, men dette skyldes at tverrarmen opprinnelig var lengre. Den ble kortet ned da hovedfløyene i 1756−63 ble gjort bredere enn den gamle kirken var.

Tårnfoten er to etasjer høy, med lav, skarpkantet klebersokkel. Over sokkelen er tårnfoten murt i slettmur med kvadermurte hjørner opp til kirkens gesimsnivå. I dette nivå er det trukket et flatt bånd over tårnfasadene med en rettvinklet, skarpkantet list oventil og et lite profilert ledd i underkant. Over båndet reiser selve tårnet seg i tre etasjer, innrammet av flate hjørnepilastre med stiliserte kapitéler i nivå ca. 1 m under tåmgesimsen. Tårngesimsen er utformet som bygningens hovedgesims, men med noe enklere profiler. I feltet mellom pilasterkapitélene og gesimsen står i vestfasaden ANNO 1761.

Murbehandling. Selv om det åpenbart drøyet et par år før kirken ble pusset etter gjenreisningen i 1756−63 (se s. 173), har den bestandig siden stått pusset og kalkslått. I 1792 ble kirken og kirkegårdsmuren kalkslått 2 ganger, mens karnisser (gesimser), vinduer, arker og kirkegårdsporter ble malt. I 1848 ble kirken rappet og hvittet utvendig, og malt innvendig med limfarge. Etter 1944 fikk veggene lydabsorberende puss («akustisk sementpuss») innvendig.

Portaler

I en betenkning fra 1767 nevnes at kirkens seks dører «efter det approberede Ridz» manglet fortsatt. Det dreide seg om en dobbeltdør til den store inngang. Den skulle lages av furutre med en halvrund ekeramme over. Tårnfoten skulle ha en enkel dør av samme type, mens den gamle portalen i tverrarmen skulle ha en dobbeltdør som hadde 3 fyllinger og som var «halv rund ovenpaa». Tre enkle dører skulle dessuten innsettes.

I 1824 ble dørene forandret etter bestemmelsene som var et resultat av kirkebrannen i Grue i 1823. I 1859 ble en ny døråpning brutt ut i sørøstre gavlmur. Foran denne ble det bygget et våpenhus kalt «verandaen» med dør mot vest.

Kirkens eldste portal er portalen i østfløyens nordmur. Den er av 1600-talls type, rundbuet og kronet av en vannrett gesims. På denne er kong Christian 5s kronede monogram anbrakt, båret av to knelende engler som igjen flankeres av bruskverk og stående engler på fotstykker. På fotstykkene er innskriften ANNO 1670 innhugget. Siste siffer i årstallet (0) er hugget inn i en særskilt blokk.

Portalvangene er murt opp av ornerte kvadre hvorav annenhver skyter noe frem i forhold til de mellomstående. Buen er murt opp av vekselvis lange, segmentformede, rankeornerte kvadre og korte kvadre med englehodereliefier. Buesviklene har rankedekor. Steinmaterialet er kleber.

Kirkens hovedportal i nordmuren er også klebermurt. Den er rundbuet med et innfatningsprofil som løper ubrutt fra vanger til bue, men som brytes av buens markerte sluttstein. Portalen krones av en profilert, segmentformet gavllist som er avrettet i hver ende.

Tårnportalen har samme form som hovedportalen, bortsett fra at den krones av en vannrett gesims som bærer et innskriftfelt mellom portalen og et vindu i tårnfotens 2. etasje. Feltet har følgende innskrift: «Anno 1800 Den 14 February blev denne Kirke ved Ilden Brand lagt i Aske og Anno 1801 Den 23 November blev den igjen til Gudstieneste indviet».

De fire små portalene under vinduene i fasaden mot Strandgaten er innpasset vindusnisjene. Nisjerommet under vinduene er utfylt av portalenes kleberinnfatning. Portalenes vanger og segmentbuer markeres av et pålagt profilledd som kun brytes av buenes markerte sluttstein. Portalene krones av vinduenes utkragende sålbenkstein.

Den nyere portalen i sørmuren er på liknende vis innpasset vindusnisjen. Den er murt opp av kvaderstein, men er uten innfatningsprofil. Dens rette overligger er identisk med det ovenforliggende vindus utkragende sålbenkstein.

De øvrige innganger i bygningen (til gravkammere og prestekontor) er alle enkle, rundbuede åpninger. Tilbygget ved tårnfotens nordmur har en rundbuet og en segmentbuet døråpning. Den rundbuede åpning er i virkeligheten en gammel kirkegårdsport (se Dreiers tegning s. 171).

Vinduer

Den del av kirken som ble nyoppført i 1758−63, har tre store, rundbuede vinduer i hver av hovedfløyenes langmurer, og tre tilsvarende vinduer i hver av gavlene. Den eldre tverrarm har tre pluss tre vinduer i to etasjer i gavlen, og to pluss to vinduer i langmurene.

Som den første kirke i Bergen fikk Nykirken (i de nyreiste deler) vindusrammer av jern i 1763. Etter brannen i år 1800 kunne de gjeninnsettes etter «conservering» hos smeden.

I 1881 ble nye vinduer innsatt under ledelse av arkitekt Peter Blix. De gamle vinduene ble da byttet ut med vinduer med blysprosser og katedralglass, omgitt av en farget bord, ifølge arkitekt Konow Lund (1944, s. 111), mens klokker W. H. Christie i 1911 opplyser at det ble innsatt katedralglass mønstret i gul og hvit farge med fargede border fra firmaet Oidtmann & Co., Limmich i Westfalen. Rammene var fortsatt av jern.

Vinduene i kirkens eldste del (tverrarmen) har enkle, kvadratiske eller rektangulære åpninger med stikkbuer. Lysåpningene ligger ca. 1/3 inne i muren. Smyg og hvelv bryter tilnærmet rettvinklet inn i muren utvendig, mens de skråner noe mere innvendig. Sålbenkene er tilnærmet vannrette. Over vindusbuene sitter utvendig fremspringende, skarpkantede drypplister som følger vindusbuene. Vinduene har trerammer og tresprosser.

Hovedfløyenes store vinduer trapper rettvinklet inn ett trinn til vindusglasset fra bakveggen i den utvendige vindusnisjen. Lysåpningen ligger også her ca. 1/3 inne i muren. Innvendige smyger og hvelv går tilnærmet rettvinklet inn i muren. Sålbenkene er flate og trapper ned to trinn der innvendig åpning ikke er ført helt ned til gulv. Vinduene har jernrammer og -sprosser, mens sålbenkene er av kleber.

Tårnfoten har over portalen i vestmuren et stort kvadratisk vindu innrammet av en profilert kleberlist som også danner en stikkbueformet overdekning over vinduet. Dette vinduet har treramme og -sprosser. I sørmuren står et stort rundbuet vindu som utvendig er kronet av en vannrett drypplist.

Tårnet har store, rundbuede glugger innrammet av pålagte skarpkantede lister. Alle gluggene, bortsett fra to i øvre etasje, er avblendet og forsynt med mindre, rundbuede vindusåpninger.

Tak, hvelv, spir

Etter brannen i 1756 fikk den nyreiste kirkebygning et mansardtak tekket med skotsk skifer. Etter brannen i 1800 leverte byggmester Johan Conrad Armauer magistraten et detaljert overslag over hva et nytt kirke- og tårntak ville koste. Overslaget var utarbeidet i flere alternativer. For kirketakets vedkommende forutsatte Armauer et mansardtak slik kirken hadde hatt før brannen. Men mens det «forrige afbrændte Tag efter Mansards Regler» hadde østersjøbjelker som var 23 ½ alen lange, så foreslo Armauer et noe brattere øvre tak på grunn av at snø ellers kunne tynge det, særlig om det skulle tekkes med skifer. Han vedla en tegning med tre alternative takvinkler. Med middels bratt vinkel kunne man bruke 8 x 9" bjelker på 22 alens lengde. Disse «kan erholdes af Bergens Stift og hvilket er sikker det Bedste Sort Førre Træ der findes i Norge».

På kirkens nedre tak var tidligere oppmurt 6 lysarker med jernrammer. Disse måtte fjernes på grunn av arbeidet med det nye taket, og Armauer foreslår at de gjenoppbygges av «gode, stærke Bielcker». Taksten av tegl anbefaler han ikke, hverken i kalk eller uten. Skal det legges taksten, foreslåes stenene lagt på lekter over et sutak hvor bordene er falset over hverandre. Overslag over skifertekning («Taget at deke med Skiefersteen som det forrige eller det afbrændte var deket med») og koppertekning ble også utarbeidet.

Armauers forslag ble sendt til København til approbasjon. Reichborns tegning fra 1757−58 var tydeligvis vedlagt, da det henvises til denne. Videre var det innsendt overslag over arbeidet av byggmestrene Johan M. Boek, Frederik Bergmand og Johan Henrichsen.

I København fant man at et «simpelt Vinkel Tag eller i alle fald et Bohlen Tag» ville være bedre enn det foreslåtte mansardtak, men på grunn av kirkens trehvelvninger måtte man likevel velge mansardtaket fremfor et vinkeltak som måtte gies en så stor reisning at det såvel «med Hensyn paa Skjønhed som Varighed har anlediget os til at prefærere hiint» (mansardtaket). «Og hvad et saa kaldet Bohlen Tag angaaer, da vilde der vel neppe i Bergen findes nogen, som forstod at afbinde og udføre samme efter de Tegninger, som i saa Henseende herfra maatte opsendes». (Kanselli-innlegg 1800, 25. oct).

Hoffbyggmester, professor Meyn utarbeidet en tegning «over det paa den afbrændte Kirke opførende Tag». Tegningen ble sendt stiftamtmannen i Bergen sammen med en anmodning om at taket måtte oppføres etter byggmester Johan Henrichsens forslag.

Men i Bergen hadde man allerede tatt saken i egen hånd. Under ledelse av byggmester Buch hadde man påbegynt et nytt mansardtak tilsvarende det Reichborn hadde bygget. Da dette taket ifølge stattholderen og biskopen ikke avvek stort fra det tak professor Meyn hadde foreslått, ble det etter anmodning fra menigheten approbert. Taket fra 1801 sto urørt frem til 1828. Da ble store deler av det fornyet. Det ble brukt glasserte, blå panner til tekkingen. Ved denne anledning ble de 6 lysarkene som Reichborn hadde utstyrt det opprinnelige tak med, og som var med på J. C. Armauers reparasjonsoverslag etter brannen i 1800, foreslått sløyfet p.g.a. lekkasjer. De er ikke med på J. Dreyers tegning av kirken fra 1832.

Taket ble reparert på nytt i 1874, og i 1942 ble takstolen avstivet.

Etter brannen i 1944 fikk Nykirken et støpt betongtak av samme form som det tidligere mansardtak. Konstruksjonen ble forsterket med ribber eller sperrer av betong, forbundet med vannrette, tverrgående betongbjelker (hanebjelker) i nivå med knekken i taket. Vertikale betongbjelker plassert midt på tverrbjelkene, støtter takmønet. Taket er tekket med blå, glasserte panner fra Holland.

Under taket har kirkerommet tre tønnehvelv som p.g.a. takets mansardform er «valmet» mot de tre fløyenes gavler, mens et fjerde hvelv mot tårnet er et regulært tønnehvelv. De fire hvelvene skjærer hverandre i samme høyde midt i kirken. For å oppnå ens hvelvhøyde er hvelvtønnene noe spisset, mest de øst−vestgående hvelv, fordi østfløyen er noe smalere enn de to hovedfløyene. Formen er også akustisk betinget. Før 1944 var hvelvene noe lavere, men akustikken i kirken var så dårlig at man i 1886 anbragte et «Net af Bomuldstraade over Kirkehvelvets Gesimser for at hjælpe paa de mislige akustiske Forholde i Kirken».

Hvelvene er bygget av vannrette, suede, profilerte bord spikret på ribber som er festet til langsgående bjelker. Disse er hengt opp i takets betongbjelker. Hvelvenes nedre avslutning mot innermurene markeres av en profilert gesims.

Tårn

Tårnet Arkitekt Reichborns hjelm og spir ble ikke bygget før etter 1944-brannen. Det nevnes i 1767 og 1784 som et av de arbeider som ennå ikke er påbegynt. I 1774 ble «Hatten paa Taarnet» gjort ferdig, og i byggmester Armauers overslag til magistraten over omkostningene ved et nytt kirke- og tårntak etter brannen år 1800, opplyses at tårnet tidligere hadde «et saakaldet Telttag».

Armauer forutsatte at tårnet også i fremtiden skulle ha et pyramideformet telttak, tekket enten med skifer eller kopper. Men i sin betenkning skrev professor Meyn at «vi vil heller tilraade et flat Tag over Taarnet, dækket med Kobber med enten Spiir eller Kuppel».

En kuppel eller et spir ble imidlertid ikke bygget i første omgang. Nykirkens tårn sto med flatt tak de neste 24 år. (Kfr. Brinkmann jr. 1971 s. 127 ff.). Av en branntakst fra 1807 fremgår at «Kirketaarnet er dækket med flade Graasten indlagt i Kalk». I 1823 ble det samlet inn penger til en kuppel − i alt 1064 Spdr. − som var nok til kuppelen og til tårnfotens istandsettelse. I juli 1824 ble det søkt om tollfrihet for 14 skpd. kopperplater og 3000 stk. l" koppersøm som ble innført fra Sverige, og i 1825 var kuppelen, som var oppført av byggmester G. Armauer, på plass.

I 1863 måtte tårnet repareres. Et nytt spir med kule og kors ble oppsatt under ledelse av ark. Schiertz. Kulen og korset ble forgylt. Tårnets koppertekning ble senest fornyet i 1939.

Kirkens tårn er i dag kronet av hjelmen og spiret som arkitekt Reichborn tegnet, men som ikke ble oppsatt før gjenreisningen etter brannen i 1944. Det består av en nedre del i form av en hjelm med trykket karnis-profil. Over kuppelen står en åpen, åttekantet lanternin med en mindre hjelm, og over den igjen kommer selve spiret, kronet av kule og kors. Nedre del ble støpt i betong og forsynt med trelekter som underlag for koppertekningen. Øvre del, som er 15 m høy, ble laget av profilerte kopperribber og tekket med kopperplater. Den ble løftet på plass i en operasjon og festet til nedre del med bolter 20. april 1955.

Gulv

Før 1944 hadde kirken tregulv på bjelker. I dag har kirken betonggulv med pålagte gulv av «svensk malmfuru». Tårnet har etasjeskiller av betong. Under hovedfløyens gulv ligger rester av middelalderens erkebispegård intakt i form av murer i opptil 3 m høyde. Rommene i erkebispegården er gravd ut − delvis ned til det opprinnelige hellegulv.

Interiør

Interiør og inventar før 1800

Det er alminnelig antatt at interiøret etter brannen i 1800 gjenspeiler interiøret slik det var før brannen, dvs. at kirken fikk sitt prekestolalter kronet av et orgel allerede i 1700-årene.

Det tok imidlertid lang tid etter innvielsen i 1763 før alteret og prekestolen sto fullt ferdig. I 1767 nevnes det ennå manglende bilthuggerarbeid på prekestol, alter og pulpiturstoler «ibereignet de 4 Positurer eller Statuer, alt efter den allernaadigst approberede Plan». Og i 1783−84 heter det at kirken ennå mangler «Decoration paa Altaret og Prædicke-Stolen». Dette til tross for at bilthuggeren Karp ifølge regnskapene arbeidet i kirken i perioden 1763−65. I 1764 ble det anskaffet 7 stk. tørre og rene preussiske planker, 3 stk. tykke «Toppe Træer» og 2 tylvter rene, doble bord til bilthuggerarbeidet. Snekkeren Friedrich Marcus fikk betaling for «SnedkerArbeyde til Bilthuggeriet», og flere arbeidere fikk betaling for å heise opp «det forfærdigede Bilthugger Arbeyde i Kircken». I 1767 ble bilthugger Lühne betalt for 4 kapitéler til pulpiturene.

Først i 1785 kom et nytt orgel på plass i kirken. Ifølge et avisinnlegg fra 1845 (Bgs. Stiftstidende nr. 47) sto det over prekestolalteret.

Da kirken i 1794 fikk en såkalt dåpsengel, måtte «fornødne Forandringer» gjøres «i Choret».

Farger. Såvel galleristolene som stolene nede i kirken ble malt på Henrich Jansen Fasmers bekostning til innvielsen i 1763, men hverken prekestol, alter, orgelverk eller «Chorets Indhegning» var malt i 1767. Alt skulle males med «fornødne Colleurer og ægte Glands Forgyldninger».

Interiør og inventar etter 1800

Etter brannen i 1800 fikk kirken det interiør som den med visse forandringer beholdt frem til 1944, og som etter 1944-brannen ble kopiert.

Selv om kirken utvendig, tårnet medregnet, er korsformet, er selve kirkerommet T-formet. Den nyoppbygde kirke fra 1763 danner to av fløyene, mens den eldre kirkes gjenstående tverrarm danner en tredje fløy mot nordøst. Rett overfor denne, sentralt mot muren, er kirkens alter, prekestol og orgel plassert over hverandre i en felles oppbygning som danner kirkens visuelle midtpunkt. Området rundt oppbygningen, kalt «koret», er avgrenset fra resten av kirkerommet ved en korskillebrystning.

Mot nordøst har kirken søylebårne gallerier som løper sammenhengende fra hovedfløyene inn i tverrarmen. I hovedfløyene knekker de rettvinklet av og løper tvers over fløygavlene. Gallerifrontenes brystninger er rette, bortsett fra inne i tverrarmen og i partiene på hjørnene mot tverrarmen hvor de buer noe ut. I hjørnepartiene sto det frem til 1866 to store, lukkede pulpiturer som antakelig var kongens/stiftamtmannens og biskopens.

De to store pulpiturene var flankert av 3 mindre pulpiturstoler med skyvevinduer.

Også under galleriene var det lukkede pulpiturstoler med skyvevinduer langs kirkens mur. Alle pulpiturstolene ble fjernet i 1865−66. Ved samme anledning ble oppgangene til galleriene flyttet. Foran pulpiturstolene var det lukkede, nummererte benker på begge sider av midtgangene som markerte kirkens akser.

Ifølge regnskapene var det snekkermester Johan Conrad Armauer som utførte innredningen etter 1800-brannen sammen med mestrene Wilhelm Bernstorff, Hans Jørgen Meyer, Georg Henrich Rathie og Henrich Lindemann. Armauer var åpenbart lederen for arbeidet. Maleren Lühra ble betalt for å «reparere de i Branden reddede Skilderier» (regnsk.).

Farger. I 1849 malte maler Harbitz murene med limfarge. I 1853 dekorerte maleren J. L. Losting, forgylleren Cold og malermester J. Müller det nye orgelet samt prekestol og alter. Ifølge anbudet skulle det brukes zinkhvitt og forgylling med ekte gull. Etter at arbeidet med prekestol, alteret og orgelet var ferdig, påpekte Losting at det var nødvendig å male resten av kirken så kirkerommet fikk en enhetlig fargeholdning.

I 1873 ble kirken igjen malt innvendig av malermestrene O. Gjerme og R. Bratland for 1125 Spdr. Ifølge et anbud skulle «Taget males med hvid oljefarve, gesimsen marmoreres. Væggene hvidtes med kalk, males nederst med oljefarve. Gulvene oljes. Stolene på gulve og gallerier m. samtlige bænke males tonfarvet. Gallerierne med søjler oljemales med hvidt, listerne forgyldes. Fronten på orgel og prædikestol males hvid og forgyldes». Av et annet anbud fremgår at stoler og benker nede i kirken tidligere var eikemalte. I 1883 fikk «Knud Aas m.fl.» 106 Spdr. «for indvendig maling af Kirken».

Kirkerommet ble fargerestaurert i 1941−42 på grunnlag av undersøkelser som D. Erdmann og senere A. Hagn foretok. Interiørets farger ble tilbakeført til tiden umiddelbart etter brannen i 1800. «Trehvelvingen var umalt, hovedgesimsen mørk skifergrå, marmorert gulhvitt. Murveggene fikk en tone som gulhvit fajanse. Alteroppbygget hadde gulaktig opalgrå flater i en rekke nyanser, alterringen opalgrå, og mørk skifergrå. Galleribrystningene og orgelpartiet opalgrått, likeså korgitteret, med lysere bemaling av utskjæringene. Stolestadene opalgrå utvendig — innvendig blågrå. Rosettene i tak olivengrønne med svartbrun konturering. Hertil rik forgylling, særlig ved alteroppbygget, så som kapitéler, søylenes kannelurer, billedskjærerarbeidet i orgelprospektet og ornamentene på prekestolen, enn videre på galleribrystningens profiler og gallerisøylenes kapitéler». (Konow-Lund 1944 s. 119).

Kirken fikk gassbelysning i 1863, og elektrisk lys omkr. 1910. I 1886 ble det installert dampoppvarmningsanlegg med fyrkjele i en av gravkjellerne. Ved den anledning ble gravkjellerne ryddet.

Interiør etter brannen i 1944

Etter brannen i 1944 ble det bestemt at kirkens interiør skulle gjenskapes slik det sto før brannen. Dette ble gjort under ledelse av arkitekt Konow-Lund. Helt ned til detaljene strakk ikke rekonstruksjonen av interiøret seg. Således ble prekestolalteret rekonstruert med en noe enklere profilering enn tidligere, samtidig som søylene og pilastrene som bærer orgelgalleriet fikk komposittkapitéler som skilte seg noe fra de tidligere kapitélene. Orgelet fikk en helt ny front, tegnet av Konow-Lund. Alterbordet ble endret, og kirkens benker ble gjort dypere og med mere hellende ryggstøvinkel.

Kirken har elektrisk lys og varme. Rørovner er installert under benkene og skjult i taket under galleriene.

Kapellet i kjelleren under tverrarmen ble innredet med alter og tresidet, åpen prekestol. Kapellets bakre del er avgrenset av en lav skranke i gjennombrutt arbeide. Kassette-tak.

Farger. Malerformann Berge som var med på fargerestaureringsarbeidet i 1941−42, sto også for malerarbeidet etter krigen. Kirken står nå med hvite murvegger, lyst grått tak med mørke skifergrå, marmorerte gesimslister. Galleribrystningene er lyse grå med elfenbenhvite fyllinger kantet med gull-lister. Dørene under vinduene på hver side av prekestolalteret er lyse grønne med enda lysere grønne fyllinger. De øvrige dørene er grå.

Benkevangene er lyse grønne med helt lyse grønnhvite fyllinger. Resten av benkene er grå. Gulvet er gråmalt.

Inventar

(Inventaret før brannen i 1756, se s. 167 ff.).

Prekestolalter

Alterbord med buet bakvegg, flankert av høye postamenter for kannelerte søyler og pilastre. Disse bærer arkitrav og frise under orgelgalleriet som kroner prekestolalteret. Mellom orgelgalleriet og alterbordet prekestol med himling. På veggen bak prekestolen, dør inn til prestens rom i tårnfotens annen etasje.

Mellom søylenes og pilastrenes postamenter fører 2 dører ut til sakristiet i tårnfoten. Over dørene rundbuede nisjer med statuer av Moses med lovens tavler og Johannes med korsstav og lam. På bakveggen over alterbordet maleri av Kristus som innstifter nattverden.

Farger: Orgelet og prekestolalteret ble i 1853 malt med sinkhvitt og forgylt av maleren Losting. Etter fargerestaurering 1941−42 hadde prekestolalteret «gulaktig opalgrå flater i en rekke nyanser». (Konow-Lund 1944 s. 119). Fargene ble kopiert i det nye prekestolalteret.

Alterbord. Før 1944 hadde alterbordet rett front, mens det etter 1944 fikk ¾ runde, fremskytende hjørnepartier. Kristogram i fronten. H. 100 cm. Br. 240 cm. Dybde 105 cm.

Maleriet over alterbordet er en kopi av maleriet som hang der før 1944, utført av maleren Knut Glambek. Det tidligere maleri† var en kopi etter Carlo Dolci malt av direktøren for Dresdnergalleriet, professor Pechwell i 1773, skjenket Nykirken av maleren J. C. Dahl. (Opplysning ved klokker W. H. Christie i Riksantikvarens arkiv). I 1853 ble det restaurert av maleren J. L. Losting. Nåværende maleri er fra 1956. Olje på lerret, sign. Knut Glambek. Det forestiller Kristus under nattverden. Brystbilde. Kristus er kledd i rød kjortel med blå kappe. Mål 94 x 83 cm med ramme.

De to statuene i nisjene som flankerer prekestolen, er fri kopier av to eldre statuer. De er modellert av Torvald Moseid og skåret i furu. De to eldre statuer† som også var skåret i tre, må stamme fra perioden 1763−1800 da de ble reddet ved brannen år 1800. De ble fjernet fra prekestolalteret i 1800-årene, men gjenoppsatt i 1923 etter å ha vært restaurert av billedhuggeren Ambrosia Tønnessen. Etter fargerestaureringen i 1941−42 var Moses «kledd i grønn kjortel og et lærfarget skjerf, huden kjødfarget, kinnene, lepper og nesebor røde, mørke øyenbryn, øynene lyse med brunaktig skjær, hår og skjegg sjokoladefarget. Han peker med forgylt stav på lovens tavle, hvortil han støtter seg med venstre arm. Tavlen er nesten sort, med lett marmorering i grønn strek. Johannes i kjortel som garvet lærfarge med sjokoladebrun bord, forøvrig med samme utstyr som sin pendant − Moses. Med sin høyre hånd peker han på det gulhvite lam som står ved hans fot. I venstre hånd en forgylt vandringsstav, avsluttet med et kors». (Konow-Lund).

De to eldre figurene brant opp i 1944. De nye figurene har tilnærmet samme farger som de eldre. H. 215 og 220 cm.

Prekestol. Den nåværende prekestol er en litt forenklet kopi av den som brant i 1944. Den er sylinderformet, nedentil utsvunget, med dekorert fotlist og utkragende dekkplate. Bunnen er halvkuleformet. Korpus har pålagte «pilasterbånd» og en dekorert frise under dekkplaten. Den opprinnelige prekestolen hadde også festonger mellom pilasterbåndene. Bunnen har tilsvarende pålagte bånd. Himlingen er flat med kongemonogram H 7. Den opprinnelige himling hadde frem til 1852 et skjold med kongemonogram C 7 innrammet av palmegrener. Skjoldet ble dette år erstattet av en tavle med innskrift fra Johs. 5.24: «Hvo som hører mit Ord, og troer dem som mig udsendte, haver et evigt Liv». Tavlen var innrammet av rikt akantusløv som innfattet et hjerte, et kors og et anker. Skjoldet med C 7-monogrammet ble reddet i 1944 og finnes fortsatt i kirken.

Farger: Både stolen og himlingen har forgylte ornamenter på grå bunn. Diam. prekestol 170 cm.

Alterring

Tresidet alterring med buet front og sveifede kortsider. Profilert fotlist og håndlist med tannsnittbord i underkant. Oventil er håndlisten trukket med ufarget skinn. Gjennombrutt midtparti med slanke firsidede sprosser, som på midten er forbundet med en ringkjede, mens de øverst og nederst forbindes av buer. Fronten er delt opp i 4 felter av brede, flate pilasterstykker. Disse er lyst grønne, mens sprossene er gråblå. Bredt, stoppet knefall trukket med ufarget skinn. Høyde fra gulv: 89 cm. Fra overkant knefall: 76 cm. Kopi av eldre alterring.

Døpefont

I 1794 ble den eldre døpefont avløst av en svevende «dåpsengel»† som bar et sølv dåpsbekken. Engelen var hengt opp i en snor fra loftet og balansert av en motvekt. Den bar en tuba i den ene hånd og en laurbærkrans som dåpsbekkenet hvilte på, i den andre. Etter fargerestaureringen i 1941−42 fikk den sine opprinnelige farger tilbake: «dyprød kjortel, kjødfarget hud og om pannen en blomsterkrans i sølv og rosa. Vingene var av ekte gull, så og en tuba i venstre hånd, mens den høyre fremstrakte hånd holdt en olivenfarget laurbærkrans». (Konow-Lund). Både engelen og sølvbekkenet var en gave fra Johan H. Putter og hans gjenlevende enke, Margrethe. Etter brannen i 1944 ble en tilsvarende engel som opprinnelig hang i Domkirken, overført til Nykirken. Ifølge en lapp som ble funnet under restaureringen i et hulrom hvor den ene vingen var festet til kroppen, var den «forfærdiget hos Hof og Holmens Billedhugger Friderich Christian Willerup i Kiøbenhavn d. 4de juni 1797». Engelen er laget av forskjellige stykker lindetre som er limt sammen. Dens utforming tilsvarer stort sett Nykirkens opprinnelige engels, men kvalitetsmessig står den høyere. Den har tuba i høyre hånd, og laurbærkrans i venstre. Hår, vinger, kjortel og tuba er forgylt, laurbærkransen olivengrønn. L. 200 cm.

Korskille

Tre. Følger alterringens form. Kopi av eldre korskille. Buet, sveifet front i form av skranke med profilert fotlist og kronlist med tannsnittbord i underkant. Rette, lavere kortsider. Front og sider er delt opp i felter av brede pilasterstykker. Mellom disse har fronten slanke sprosser med firkantet tverrsnitt som midt på er forbundet med en ringkjede. I mellomrommene mellom sprossene loddrette lenker av klokkeformede blomster. Midt på fronten kan skranken åpnes i to dørfløyer. H. 135 cm. Br. hver dør: 120 cm.

Prekestol

Prekestol, se under prekestolalter, s. 183f.

Enkel lesepult med balusterformet skaft som nederst ender i tre dobbeltsvungne ben. Lys grønn. H. 129 cm. Lesebrett 51 x 40 cm.

Benker, faste stoler

Ifølge regnskapene var det i 1793 tre pulpiturstoler på «Nordre Side af Kircken», dvs. i nordre arm, og tre stoler i søndre arm. En av disse tilhørte etatsråd Wollert Krohn som over den hadde anbragt en marmortavle med sitt familievåpen, initialene W K og J B K (Ingeborg Benedicte K.) og årstallet 1785. Etter brannen i 1800 fikk kirken to store, lukkede pulpiturstoler på galleriene, en på hver side av østre tverrarm. Hver av stolene var flankert av 3 mindre pulpiturstoler med skyvevinduer slik det vises på en tegning fra 1845 (s. 179). Også under galleriene var det lukkede pulpiturstoler med skyvevinduer langs kirkens murer. Ordningen etter brannen i 1800 gjenspeiler antakelig ordningen fra tiden før brannen. Alle pulpiturstolene ble fjernet i 1865−66.

Nede i kirken er det i dag lukkede stolestader med vangedører. Kopier av stolestadene fra før 1944. Lyst grønne vanger, grå benkeseter og rygger. H. vanger: 125 cm.

På galleriene åpne benker. Her var det før 1944 benker med åpne rygger. Nå er ryggene hele med rektangulære fyllinger. Lyse grå.

Gallerier

Kirken har gallerier langs gavlene og nordøstveggene i begge hovedfløyer og i den eldre tverrarm. Galleriene bæres av søyler med glatte skaft og joniske kapitéler.

Gallerifronten er sammenhengende, men oppdelt i felter av flate, svakt fremspringende pilasterstykker med fint kannelerte skaft. Høy, profilert fotlist med kraftig tannet bord. Smal, profilert håndlist med finere tannet bord i underkant. Midtfelt med rektangulære fyllinger. Lys grønn med lyst gråhvite fyllinger omrammet av gull-list.

Orgel

I 1764 nevnes «trappen til orgelet», og i 1766 måtte «Possitivet» repareres da det var blitt beskadiget ved at deler av den «murede Carniss» falt ned. Etter en innsamling i menigheten ble det i 1785 innkjøpt et nytt orgel fra Hamburg. I 1887 forærte organist Madsen en tegning av dette orgelet til kirken (fig. s. 186). Den ble hengt opp på presteværelset i tårnet, hvor den brant i 1944. På baksiden av tegningen var det en påskrift datert 21.1.1783 av organist Marcus Gotthardt Ohl og to medlemmer av orgelkomitéen, Jan A. Fasmer og Wollert Krohn, om at de godkjente tegningen. Dessuten var orgelets disposisjon notert. Under disposisjonen sto det: «Mig overleveret af organist Dahle, Ohls eftermand. Organist Magnus Madsen».

En annen tegning av orgelet som finnes blant kirkens arkivalia fra 1840-årene (se fig. s. 186) er signert «Prospekt af Nyekierkens Orgel, der ødelagdes ved Ildebranden d. 14de Febr. 1800. Dahle, Organist ved Nyekierken i Bergen».

Mens den første tegningen åpenbart viser et godkjent forslag til utforming av orgelet, må den andre tegningen vise orgelet som det til slutt ble. Ifølge påskriften på tegningen fra 1783 skulle orgelet ha 30 stemmer, fordelt på to manualer og pedal.

Hovedmanual: Principal 8 Fod, Bordun 16 Fod, Gemshom 8 Fod, Oktav 4 Fod, Viol le Gambe 8 Fod, Quinte 3 Fod, Oktav 2 Fod, Rausch-fløite 2 Fag, Mixtur 5-6 Fag, Dulcian 16 Fod, Trompet 8 Fod. 2. Manual: Principal 4 Fod, Fløite 8 Fod, Quinttone 8 Fod, Fløit Raver 4 Fod, Gemshom 4 Fod, Nazart 3 Fod, Oktav 2 Fod, Mixtur 4 Fag, Hoboe 8 Fod. Pedal: Principal 8 Fod, Subbas 16 Fod, Gedackt 8 Fod, Oktav 4 Fod, Oktav 2 Fod, Quint 3 Fod, Mixtur 4-5 Fag, Posaune 16 Fod, Trompet 8 Fod, Cornet 4 Fod.

Etter brannen i 1800 fikk kirken som gave fra konsul Joachim Møller i Hamburg et positiv med to manualer og 8 stemmer. Det var, ifølge en påskrift som sto i den ene vindladen, bygget av Thomas Wilhelm Vogt i Hamburg 1779.

Positivets disposisjoner var følgende:

«1ste Claveer

1 Gamba 8 Fod

2 Flaut de amor 4 Fod − af Træ

3 Octav − 2 Fod − af Træ

4 Mixtur 2 Fod af Metal

2de Claveer

1 Principal 4 Fod, hvoraf 2 Octaver staae i Prospectet

2 Gedacht 8 Fodstone − af Træ

3 Echo 4 Fod − af Træ

4 Quinte 2 2/3 Fod − af Træ

Orgelet erholder tilstrækkelig Vind fra en dobbelt Falten-Bælg».

I 1845 ble spørsmålet om nytt orgel i Nykirken tatt opp. Det oppsto uenighet om orgelets plassering. Et flertall ville ha orgelet plassert over prekestolalteret «hvor det nærværende Positiv staaer, og hvor Orgelet stod, som ødelagdes ved Branden d. 5te (sic) Februar 1800». (Bgs. Stiftstidende nr. 47, 1845).

Orgelet ble til slutt plassert over prekestolalteret i samsvar med flertallets ønske. Det ble bygget av orgelbygger Albrehctsen. Prospektet ble laget av Raedher i Hamburg og malt og forgylt av J. L. Losting o.a. 13. august 1853 meldte orgelbygger Albrechtsen at arbeidet var ferdig, og 20. august samme år ble det prøvespilt og funnet helt i orden. (Orgelbygger Jensen, Trondheim, må også ha hatt befatning med byggingen av orgelet da han nevnes som dets bygger av bl.a. Bendixen og klokker W. H. Christie).

Dets disposisjon var: Hovedmanual: Bordun 16 Fod, Principal 8 Fod, Quintatøn 8 Fod, Rohrfløite 8 Fod, Octav 4 Fod, Fløite 4 Fod, Quinte 2 2/3 Fod, Octav 2 Fod, Quinte l 1/3 Fod, Sedecima l Fod, Cornet 4 Fag, Trompet 8 Fod. Svellverk: Lieblich Gedackt 16 Fod, Principal 8 Fod, Gedackt 8 Fod, Viola di Gamba 8 Fod, Nachthorn 4 Fod, Spitzfløite 4 Fod, Salicional 4 Fod, Nasat 2 2/3 Fod, Octav 2 Fod, Fagott 8 Fod. Pedal: Principal 16 Fod, Subbass 16 Fod, Octav 8 Fod, Gedackt 8 Fod, Quinte 5 1/3 Fod, Octav 4 Fod, Basun 16 Fod, Trompet 8 Fod, Clairon 4 Fod.

Av hjelpemidler var der manualkoppel suboktavkoppel i hovedverk og pedal, «ventiler» for alle tre verk, samt en ekstra for pedalets rørstemmer, som sto på egen lade. Men omfanget i manualene var bare 4 oktaver, C−c III, i pedalet C−d I.

Orgelet sto urørt til 1890 da 4 stemmer ble fjernet og erstattet av nye. De fire stemmene var Quintatøn, Nachthorn, Nazard, Dolce Flauto amabile og Cello, alle med 8 fots registre. I 1924 ble kassebelgene skiftet ut med en magasinbelg med elektrisk vifte. Sjalusisvell ble satt inn, og den gamle ubrukelige Fagott ble erstattet av en moderne Obo. I 1936 ble orgelet ombygget. Det nye verk ble levert av Walcker i Ludwigsburg og var på 62 stemmer. Disposisjonen var satt opp etter mønster fra barokken, men orgelet var ellers moderne utstyrt med elektrisk spillepult anbragt på galleriet vis à vis orgelet. Dette orgelet brant i 1944. (Oscar Hansen, Bergens Tidende, 1.12. 1956.)

Kirkens nåværende orgel er bygd av J. H.Jørgensen i 1957. Det har mekanisk ryggpositiv og forøvrig elektrisk overføring. I pedalen er der flere såkalt unit-stemmer, dvs. at flere registre i ulik tonehøyde stammer fra samme piperekke, som er utvidet oppover så langt det er behov for det. Disposisjonen er slik:

Hovedverk: Gedechtpommer 16', Principal 8', Spiss-Gamba 8', Spiss-Gedecht 4', Oktav 2', Blockfløyte 2', Kvint 2 2/3, Mixtur V−VI l 1/3', Fagott 16', Trompet 8'.

Ryggpositiv: Liebl. Gedecht 8', Quintatön 8', Principal 4', Rörgedecht 4', Gemshorn 2 Larigot l 1/3', Scharff III, Krummhorn 8', Tremolo. Oververk (i svell): Flute Conique 16', Ital. Principal 8', Nachthorn 8', Salicional 8', Oktav 4', Koppelfløyte 4', Principal 2', Sedecima 1', Kvint 2 2/3, Ters l 3/5, Cymbel III, Plein jeu V, Trompet 16', Trompet harm. 8', Vox Humana 8', Zinke 4', Tremolo labialstemmer. Tremolo tungestemmer. Pedal: Grand Bourdon 32', Subbass 16', Gedechtbass 8', Rörflöyte 4', Waldflöyte 2', Bauernflöyte 1, Principal 16', Oktavbass 8', Koralbass 4', Oktav 2', Kvint 5 1/3', Ters 3 1/5', Mixtur V, Basun 16', Tromba 8', Clarion 4', Singend Kornett 2'.

Kapellet i kjelleren under tverrarmen har også orgel. Dette er bygd av Norsk Orgel-Harmoniumfabrikk, Snertingdal, i 1961 og er firmaets instrument nr. 198. Det er helmekanisk og har ett manual og pedal. Hele orgelet er bygd i svellkasse. 6 stemmer. Disposisjonen er slik:

Manual: Gedakt 8', Principal 4', Rørfløyte 4', Swiegel 2', Mixtur, Tremolo

Pedal: Subbass 16'

Pedalkoppel.

(Opplysninger ved organist Kristen Øgaard).

Maleri, skulptur

Se under prekestolalter, s. 183f.

Rituelle kar

Teksten under avsnittet Rituelle kar vises kun for innloggede brukere.

Paramenter

Nytt alterlaken nevnes i 1763, 1779 og i 1898. (Regnsk.). I 1825 fikk kirken «Et brugeligt Alterlagen ... som er omgjort af 2 gamle Messeskjorter». Samme år nevnes en «Messeskjorte med Hvidsøm og Kniplinger, Et Alterfløil og En fløiels Messehage» (sic.). I 1874 hadde kirken et alterlaken som var nytt i 1868 og 3 «ubrugelige Alterduger».

Messehagler. I 1828 ble en «rød fløiels Fruentimmer Kaabe kjøbt — — — til Omarbeidning til en ny Messehage til Brug for Præsterne ved Alteret». I 1831 ble den sydd av Beate Møller og forsynt med «Prydelser i Guld og Sølv i Silkesøm». Det forgylte sølvarbeide ble utført av gullsmed Andreas Beeder. l fløyels messehagel nevnes i 1874. Ved brannen i 1944 ble 2 messehagler reddet, mens 1 gikk tapt.

Messehagel†. Av høyrød silkebrokade mønstret med liljer og tornekroner i firpass. Rødt silkefôr. På brystsiden var brodert et anagram i gulltråd, på ryggen et «Guldmorskors» kantet med 2 rader gull-lisser. Også selve messehagelen var kantet med 2 rader gull-lisser. Den var tegnet av ark. Chr. Christie og sydd av frk. Høie, Bergen. (Opplysn. ved klokker W.H. Christie 1911). Denne messehagelen ble ikke reddet i 1944.

Messehagler i dag. a) 1831? Rød fløyel, kantet med doble, smale gullbånd. Svakt innsvinget rygg, sterkere innsvinget forstykke. Rund, temmelig vid halsutringning. Hekter på høyre skulder. Falmet rødt silkefôr. Partiet ved skuldrene lappet. Ryggen har applikert kors av gul fløyel. Rundt korsmidten tornekrans brodert med gul og grønn silketråd, omgitt av glorie av forgylt blikk som grener ut i spisse stråler. Under korset hodeskalle med korslagte ben i høybroderi med sølvtråd. Forstykket har trekantet felt av sølv (?) blikk med Jahve-tegn omgitt av glorie av forgylt blikk. Under Jahve-tegnet korslagte grener i silkebroderi i grønt og hvitt. H. forstykke: 90 cm. St. br. 65 cm. Minste br. 48 cm. Høyde, rygg: 108 cm. St br. 71 cm. Minste br. 55 cm. Muligens identisk med messehagelen som ble sydd i 1831 (se ovenfor).

b) Messehagel. Moderne. Grønn silkebrokade kantet med gullbånd. Mørkt grønt silkefôr. På ryggen hvitt silkekors med brodert korslam med fane i korsmidten omgitt av brodert krans. Forsiden har tilsvarende kors med tre sirkler i korsmidten, flankert av alfa og omega.

c) Messehagel. Moderne. Gul silkebrokade. Gult silkefôr. På ryggen hvitt silkekors med Jesu monogram i korsmidten omgitt av tre konsentriske ringer og krans. Ryggen har stolpe av hvit silke med kristogram flankert av alfa og omega.

d) Messehagel. Moderne. Mørk fiolett fløyel. Mørk fiolett fôr. Ryggen har kors med Jesu monogram i gotiske bokstaver. Forstykket har tre nagler omgitt av tornekrans. Innsydd merke: van poulles ltd. PURLEY-SURREY 01-668-6266.

Messeskjorter. Nye messeskjorter nevnes i 1763, 1767, 1785, 1808 og 1825 (Regnsk.). I 1874 hadde kirken 3 «messeskjorter, reparerede i 1864». I dag har kirken 4 hvite messeskjorter av bomull.

Lysstell

Teksten under avsnittet Lysstell vises kun for innloggede brukere.

Klokker

Ved innvielsen av kirken i 1763 hadde kirken tre klokker. De to største var ifølge Hilbrandt Meyer støpt i Bergen i 1761−62 av samme mester, mens den tredje var støpt i 1763 i Bergen av en annen mester.

Ved brannen i 1800 ble klokkene ødelagt. Klokkemalmen ble samlet opp på branntomten. I 1803 ble den store klokke «nedstregen og sønderslagen» og lagret i kirkens kjeller. I 1822 ble klokkestøper Sundt i Trondheim betalt for omstøpning av en klokke. Denne klokken sprakk kort tid etter opphengingen i 1825. Det samme gjaldt kirkens andre klokke som var støpt i København. I 1828 ble det søkt om tollfrihet for en klokke «fra Udlandet» og om tilbakebetaling av udførselstoll for en «gammel ubrugelig Kirkeklokke». Klokken fra utlandet kom fra I.C. & H. Gamst, København.

I 1837 støpte H.M. Quarme en klokke til Nykirken, men den ble «ei befunden antagelig». Klokkestøper Knud A. Sundt, Trondheim, tilbød seg å omstøpe klokken, men klokkemetallet ble sendt til Hamburg for omstøpning hos klokkestøper Riberg. Denne klokken sprakk i 1850. Støperiet Wingaard & Boully påtok seg da å støpe en ny klokke, men den ble ikke godkjent. Isteden støpte Johan F. Becker, Bergen, en ny klokke til kirken.

Kirken hadde før 1944 to klokker†. Den største av dem hadde et tverrmål på 122 cm. Den var smykket med en akantusbord og bar innskriften «I. C. & H. Gamst. Kiøbenhavn Anno 1828». Den minste klokkens tverrmål var 102 cm. Den hadde en akantusfrise i høyt relieff og innskriften «Jeg kimer, klemter, klinger − Til høitid, men og i nød − O, kom naar til Bod jeg ringer − Og fred var dit liv, din død. Støbt i Bergen av Johan F. Becker 1852».

Etter 1944-brannen fikk kirken fire klokker. Tre av disse henger i klokke-etasjen, mens den minste henger i den åpne paviljongen i selve spiret. De klinger i E moll: E - G - H - e.

a) Klokke, 1955. Krone med 6 bøyler. På klokkehalsen innskrift: «O. Olsen & Søns klokkestøperi, Nauen pr. Tønsberg». Nedenfor, på en side:

Kong Haakon 7s monogram omgitt av bladkrans. Under: 1955. På motsatt side innskriften: «Jeg kimer, klemter og klinger / til høytid men og i nød / O’, kom når til bot jeg ringer / og fred blir ditt liv, din død». Diam. 125 cm. H. 119 cm.

b) Klokke, 1955. Av samme type som foregående. På halsen innskrift mellom randlister: «O. Olsen & Søns Klokkestøperi Nauen pr. Tønsberg». Nedenfor, på én side: Kong Haakon 7s monogram med bladkrans og årstall 1955. For øvrig innskriften «Kyrie Eleison». Diam. 106 cm. H. 98 cm.

c) Klokke, 1955. Av samme type som foregående. På halsen innskrift mellom randlister: «O. Olsen & Søns Klokkestøperi Nauen pr. Tønsberg.» Nedenfor, på den ene side: Kong Haakon 7s monogram i bladkrans samt innskriften: «Det nyttige Selskab/Me donavit/Anno Domini MCMLV». På motsatt side: «Exandi orationem nostam Domine». Diam. 83 cm. H. 76 cm.

d) Klokke, 1955. Minste klokke, forøvrig av samme type som foregående. På klokkehalsen innskrift: «O. Olsen & Søns klokkestøperi Nauen pr. Tønsberg». Nedenfor, på den ene side: Kong Haakon 7s monogram og årstallet 1955, samt innskriften: «Gloria in excelsis Deo».

Urverk

I 1787 ble et nytt slagur med to visere bekostet av menigheten. I 1803 fikk kirken et nytt slagur med to visere.

Bøker

Bibel, trykket av Gottmann Fridrich Kisel, Det kgl. Waisenhus bogtrykkeri, København 1740. Enkelt skinnbind.

Bibel, trykket i Halle, Tyskland 1825. Enkelt skinnbind. Dessuten bibel illustrert av Gustav Doré, utg. 1890 og to bibler utg. Kra. 1861 og 1897.

Nummertavler

2 tavler med tall ble skjenket kirken i 1798 av skipper Ole Quisling. Disse tavlene ble reddet ved brannen i 1800.1 1874 nevnes seks nummertavler.

Møbler

I sakristiet i tårnfoten var det i 1814 3 rysslærs lenestoler, gyllenlærs lenestol og 6 alminnelige gyllenlærs stoler, l lenestol og to andre stoler var kjøpt på auksjon samme år. I tillegg hadde sakristiet et stort skap med lås. Sakristiet var «forfærdiget» av Gerhard Armauer og malt av Johan G. Müller (regnsk.).

I koret står i dag 14 stoler hvorav 2 med armlener. Stolene har høy rektangulær rygg med svakt buet overside. Rette ben med sprosser i H-kryss. Lyst gråhvite. Rygg og sete trukket med sort hestehårstrekk. Visstnok tegnet av arkitekt Fr. Konow-Lund. Dessuten finnes 2 benker med armlener og åpne rygger med sprosseverk. Disse benkene er frie kopier av benkene som sto der før 1944. De er lysegrå.

Sakristiet i tårnfoten er innredet med et stort bord og 12 høyryggede stoler hvorav 2 med armlener. Alle er av samme type som stolene i koret, men trukket med husflidsstoff. Innmurt safe og skap for messeklær. Indre vindfang med glassdører.

I nordre tverrarm finnes et venterom for dåpsbarn med rundt bord og 7 høyryggede stoler av samme type som stolene i koret. Dessuten et skap til sangerkapper.

Blomstervaser

Kirken eier 6 traktformede vaser av sølv. En med innskriften: «Nykirken 1956 Fra Sjømannskonenes Nordnesklubb». En med innskriften: «Til Nykirken i Bergen fra Margot og Tryggve Dahl 2.12.56». To med innskriften: «Nykirken 2.12.56 fra ’Kirkepryd’». To helt like, den ene med innskrift: «Til Nykirken 2.12.56 Nordnes skoles vel», den andre med innskriften: «Til Nykirken 2.12.56 Nordnes skoles vel’s syforening». Alle stemplet 830 S.

Blomsterskål av sølv, ant. 1920-årene, ingen innskrift. Stemplet 830 S.

Jardinière, sølvplett, ca. 1900−1920. Oval form, rettsidet. Visstnok tysk arbeid. Stempel: H W/AW P i sekskantet felt. Skjenket kirken i 1923 av foreningen «Kirkepryd».

Offerkar

I 1802 ble en ny tavle som hang i korset, gitt av kaptein J. Mackeil. I 1834 ble den gamle pengetavle omgjort så den ble som ny. I 1874 nevnes en gammel pengetavle med sølvplate.

Diverse

Fat. 1920-årene. Sølv. Rektangulært med rundede hjørner. Forsenket speil. Står på 4 kuleben. Stemplet G. Underhaug 830 S. (Germund Underhaug 1880−1947/48. Svennebrev 1911).

Tekstiler. Grått, heldekkende teppe foran alteret. Grå løpere i midtgangen.

Kirkegård og gravminner

Kirkegård

I 1637 ga kongen tillatelse til at fire kjellere under «Erkebisp-Muren» kunne fylles og brukes til begravelser sammen med et stykke ødegrund som skulle beredes til kirkegård og «med Muur omsættes» (N.R. VII, s. 363).

Edvardsen forteller at kirkegården var «rundenom muret, oc hafuer 3 Porte med Skuur paa, oc er idell fijn Hollandsk Sand, huor i de Døde begraffvis». De tre portene ble fornyet i 1727.

I 1681 fikk Berent Ludvigsen, Abraham Erpecom, Thomas Danielsen og Henrich Jansen Forman tillatelse til, på egen bekostning, et «muured Gravstæd paa Kirkegaarden udentil ved fornævnte Nye Kirke at op Muure paa den syndre Side af Kaarset, udi det Hiørne ved Præddike-Stoelen med en Indgang af Kirken i Gravstædet». Etter brannen i 1756 ble gravkjelleren gjenoppbygd på samme sted, men på grunn av kirkens utvidelse ble den liggende under gulvet med inngang utenfra (kfr. s. 169).

Kirkegården strakte seg opprinnelig fra Strandgaten ned til sjøen. Etter brannen 1756 og senere byggearbeider frem til 1763 var kirkegårdsmuren i 1767 så brøstfeldig at den måtte rives i sin helhet. 5 favner gråstein behøvdes (i tillegg til den gamle steinen), 2000 mursteene, sand og kalk. Dertil 3000 røde tagsteene. Muren fikk 2 store og 2 små kirkegårdsporter. Den ene store port lå «til søen» og de to små portene langs gaten. Den tekkede kirkegårdsmur med en stor port og en liten port sees på J. Dreiers prospekt av Nye-kirke-alminding fra 1832 (s. 171).

I forbindelse med at den såkalte «veranda» ble anlagt utenfor kirkens sørgavl i 1859, ble det bestemt at «Tågene og en del af Murene paa de paa Kirkens søndre Side beliggende Gravkjeldere afrives, borttages og planeres indtil de jevnes lige med den udenfor paa den vestlige Side beliggende Del af Kirkegaarden, hvorved dannes en Platting, der kan tjene som Passage fra Kirken og belægges med store Heller, som maa være kanthuggede og slutte saa tæt at Fugtighed ikke trænger ned i Kjælderhvælvingerne». På plattingen skulle anbringes et l ½ alen høyt jerngitter. Slik oppsto den karakteristiske terrassen utenfor kirkens sørvestre side mot Strandgaten.

Nord for tårnet sto den gamle kirkegårdsmur mot Strandgaten like til 1872 da den ble avløst av en lavere mur med smijerns gittergjerde på toppen. Gjerdet, 142 ½ alen langt, samt 3 doble og en enkel port, ble levert av smed J. Christiansen i Christiania. Den lille port, like ved kirketårnets nordvestre hjørne, eksisterer fortsatt, men nå som inngang til et lite tilbygg ved tårnmuren.

Kirkegården gikk ut av bruk i 1863. I 1883 fikk havnevesenet anledning til å erhverve en del av det gamle kirkegårdsområdet på sørøstsiden av kirken, samt selve fjæreområdet utenfor den gamle kirkegårdsmuren som fremdeles sto mot sjøen. Her ble anlagt kai, og bygget en forstøtningsmur mot kirkegården. Forstøtningsmuren ble kronet av et lavt smijerns gittergjerde. Ved gjenreisningen etter 1944-brannen ble siste del av den gamle kirkegård − hjørnet mellom tverrarmen og sørøstre hovedfløy − sanert i forbindelse med at det ble laget ny inngang til prestekontor og kapell. Området rundt kirken i dag har derfor nærmest preg av å være en park. På nordsiden er det innhegnet av mur, mens terrassen i sørvest har moderne smijernsgjerde.

Gravkjellere

Mot sjøsiden har Nykirken hatt en rekke gravkjellere. Kjellerne under kirkens sørøstre hovedfløy er ominnredet til kontorer, men de tilsvarende tre kjellere under nordvestre hovedfløy (på nordsiden av den eldste tverrarm) står fortsatt med sine rundbuede inngangsåpninger og lufteluker intakte. B. E. Bendixen (B.H.F.S. 19 s. 102ff.) skriver at det i 1914 var 6 kjellere igjen. Den sørligste av disse (under sørøstre hovedfløy) var innredet for kirkens sentraloppvarmingsanlegg, mens kjelleren nordenfor hadde en tavle med innskriften «Fasmers Kjelder». I neste kjeller − den såkalte Formanns-kjeller, opprettet 1681 (kfr. s. 193) − fantes 3 tavler som omtalte rydding av kjelleren i 1763, 1787 og 1818. De øvrige kjellere var anonyme. Bendixen regner opp kistene i de forskjellige kjellere med navn eller initialer og årstall (Bendixen loc. sit).

Foruten gravkjellerne under kirken fantes det gravkjellere på kirkegården, særlig på kirkens sørside hvor «verandaen» ble anlagt i 1859. Disse kjellerne hadde tilknytning til de såkalte «handelskjellere» som opprinnelig utgjorde sørfløyen i middelalderens erkebispegård (s. 165f). En av gravkjellerne på kirkegården tilhørte etatsråd Wollert Krohn og frue. Den ble revet i 1843 (regnsk.).

Gravminner

Registrert 1914−16 av A. M. Wiesener, av Domenico Erdmann ca. 1930, av Sigrid Christie 1947 og av Helge Johnsen i 1950-årene. Ifølge Domenico Erdmanns rapport var det ialt 27 gravminner bevart på den del av kirkegården som ble sanert etter krigen. De stammet fra perioden fra 1800 frem til nedleggelsen av kirkegården (1863). De fleste var liggende plater av støpejern, oftest på karmer av tegl eller støpejern, men det fantes også marmorplater med og uten karmer, samt et par gravsteder med åpne, jordfylte støpejernskarmer, rekkverk, kors og innskriftsplater. Mot kirkens murer sto en rekke gravkors med plater, hvorav monumentet over Eidsvolls-mannen Johannes Jacob Grøgaard var det mest fremtredende. Hans grav var «ved ukyndighed» blitt ryddet for kors og plate, men korset ble reddet og gjenreist på graven som var bevart, innerst i hjørnet tverrarm/sørøstre hovedfløy. (Bendixen B.H.F.S. 19, s. 105). Graven er i dag sanert, platen er borte, mens korset er plassert ved muren like ved det sted hvor graven lå. Det har trepassformede arm-ender med symboler for tro, håp og kjærlighet samt innskriften H.S.E. Johannes Iacobus Grøgaard. På platen fantes følgende innskrift omgitt av en krans: «INGENII/ DEXERITATE/PROBITATE/NULLI SECUNDUS/OMNIBUS CARUS/DEO ET PATRIÆ/ DEVOTISSIMUS/MOLLITER OSSA CUBENT/AMICITIÆ CAUSA/PIE/POSUIT/JACOBUS NEUMANN/MDCCCXXXVI». (I evner, dyktighet og rettskaffenhet ingens undermann. Avholdt av alle, inderlig hengiven sin Gud og sitt fedreland. Hans ben hvile blødt. Av vennskap satte i hengivenhet Jakob Neumann dette 1836.

Foruten Grøgaards kors finnes idag følgende gravminner rundt kirken:

På terrassen sørvest for kirken, regnet fra tårnet og sørover:

l) Støpejernsplate over jomfru Cathrine F. H. Arentz, død 1842 og hennes far, pastor Peter Arentz, død 1855. Over innskriftsfeltet to motstilte engler som bærer kors og anker mellom seg. Under innskriftsfeltet en krans. Platekantene er dekorert med kymation.

2) Steinhelle. Ingeborg Andersen, død 1837.

3) Steinhelle med delvis utvisket skrift. Cecilia Catharina Fritzner, fød Christie, 1783−1826.

4) Steinhelle. Overauditeur J.C. Schive 1764−1837 og hustru M.H. Schive fød Berg, 1767−1849.

5) Steinhelle, Dierich (sic) L. Smith, 1791−1844.

6) Steinhelle med delvis utviskede bokstaver. Anna Margretha Wulf, død 1808.

7) Steinhelle, Madame Elisabeth S. Aagesen 1759−1811.

8) Steinhelle, stort sett uleselig. ... Frantzen/Wulf død 1810 (?).

9) Steinhelle, A V. Ellertsen død 1827.

10) Steinhelle, Else M. Wulf og Ionas Wulf død 1865. Alle hellene er enkle, rektangulært tilhuggede gråsteinsheller uten dekorativ utsmykning.

Ved kirkens nordside støpejernsgravplate med følgende tekst: «HERUNDER HVILER STØVET / AF ÆGTEFOLKENE / KJØBMAND AMUND HELLAND / OG / HUSTRUE MALENE HELLAND. / HAN VAR FØDT PAA GAARDEN HELLAND, / BIRKREMS SOGN. CHRISTIANSANDS STIFT / DEN 17de AUGUST 1786 / DØD I BERGEN DEN 20de AUGUST 1870 / HUN VAR FØDT PAA GAARDEN VIIG, AARRE SOGN, SAMME STIFT / DEN 26 DECEMBER 1790 / DØD I BERGEN DEN 31te OCTOBER 1859. / DE DELTE TROLIG MED HINANDEN LIVETS / FORSKJELLIGE OMVEXLINGER I 37 AAR OG / 33 DAGE, BLEVE FORÆLDRE TIL 2 SØNNER OG / 4 DØTTRE, AF HVILKE EN SØN MODTAGER DEM / HISSET. / VED DERES UDGANG AF TIDEN HAVDE DE / ALENE

DEN FRIE NAADE I CHRISTO, / HVORPAA / DE GRUNDEDE DERES SALIGHEDS HAAB! / FRED VÆRE MED DERES STØV!» H. 180 cm. Br. 104 cm.

Lå tidligere over Hellands grav ved kirkens nordøstre mur nord for tverrarmen. Er i dag montert på kirkemuren like ved det sted graven lå.

Inne i erkebiskopsgårdens ruin under kirken er følgende støpejerns gravplater montert på muren:

1. Maren Sophie Christine Siewers Mohn 1837−1839. Platen er dekorert med rosetter i hjørnene, urne under og krans over innskriftsfeltet.

2. Skomakermester Berent Sivertsen 1778−1836 og hustru Lycke Margrethe f. Stickwe, 1780−1853. Rosetter i hjørnene, nedvendt fakkel og kvist under, kors over innskriftsfeltet.

3. Kjøpmann Christen Nielsen 1778−1815 og kjøpmann Hans Christian Thorsen, 1791−1836. Urne i relieff under gravskriftsfeltet. Oval krans over gravskriften.

I tillegg til de egentlige gravplater finnes følgende minneplater ved kirken:

1. Rektangulær klebersteinsplate over Bakermester Johan Jacob Dekke 1774−1854 og Anna Engel Dekke, f. Bünemann 1762−1831. Platen står i muren nord for kirkens nordøstre inngang på det sted hvor Dekkes gravsted tidligere lå. Dette var smykket med en obelisk av rød granitt med omramming av samme materiale.

2. Rektangulær minneplate av kleberstein kronet av segmentgavl. Innskrift: «EIDSVOLDSMANDEN / JONAS REIN / 1760−1821/17. MAI 1914». Omgitt av perlestavbord og blomsterranker. Platen er festet til kirkemuren mot Strandgaten, nord for tårnfoten.

3. Rektangulær minneplate av kleberstein med følgende innskrift: «JOHAN JOACHIM REICHBORN / FØDT I HAMBURG OKT. 1715. DØD I BERGEN 18. JUNI 1783/1 TAKKNEMMELIG ANERKJENNELSE AV / HANS FREMRAGENDE ARKITEKTONISKE VIRKSOMHET I BERGEN / REISTE / BERGENS ARKITEKTFORENING / DETTE HEDERSMINNE / 18. JUNI 1938». Står på kirkens sørvestmur mot Strandgaten, sør for tårnet.

4. Rektangulær klebersteins plate i to deler. Delvis beskadiget. Antakelig del av en større plate med to våpenskjold. På høyre side våpenskjold med kartusjer og innskriften PIB over bumerke. Under bumerket bokstavene ARD og årstallet 1616. For øvrig har steinen Jesu monogram og innskriften ANO 1616. Våpenskjoldet tilhører antakelig Anne Richardsdatter («Pet-Ane»), gift for annen gang med Claus Ratken som tok borgerskap i Bergen i 1616. Hans skjold kan ha stått på venstre side, på en del av platen som nå er forsvunnet. Platen sto opprinnelig i en kjellermur i Strandgt. 116, like sør for Nykirken hvor Claus Ratkens eiendom lå, men ble i 1961 flyttet til kirken og innsatt i muren i underetasjen ved prestekontoret. Både Anne Richardsdatter og Claus Ratken ble gravlagt i Nykirken.

Kilder

Utrykte kilder

  1. Riksarkivet. Norske missiv med innlegg, 4.1. 1743, 9.9. 1757, 30.6. 1758, 24.4. 1761, 2.4., 10.9. 1762, 19.8. 1763, 26.4., 25.10. 1765, 31.10. 1766. Regnskap 1757−1758, Rentek. real. ordn. avd. Kirker og kirkegods, pk. 7. Norske innlegg 9.9. 1757, 6.11. 1767. Rentek. bygn. adm. kontor, journal 1798−1803, 12.7., 30.8. 1800. Rentek. bygn. kontor, journal E, 30.9., 23.12. 1800. Kanselliinnlegg 7.4., 3.9., 25.10., 31.10. 1800. Kanselli-brev 12.7., 26.7., 28.10., 1.11., 27.11., 23.12. 1800. Kirkedepartementet, journalsaker A, okt, des. 1828, des. 1832, juli 1838, febr., mars, sept. 1846.
  2. Statsarkivet i Bergen, Stiftamtmannens arkiv: Regnskap 1716−1826. Stadsportarkivet: Brev til inspeksjonen 1851−1871.
  3. Universitetsbiblioteket i Bergen. Manuskripter MS 223, 634, 639, 838, 889a.
  4. Bergen kommune. Kirkeseksjonen. Fortegnelse over graver på Nykirkegården, påført dødsdatoer.
  5. Bergen byarkiv. Kirkeverge Helge Johnsens samlinger. Nykirken. Journal (kirkevergen), prot. 53 (1869−1905). Journal (inspeksjonen), prot. 55 (1853−1869). Regnskapsbok for Nykirken 1874−l905, prot. 65.
  6. Det antikvariske sentralarkiv. Riksantikvaren, Oslo. Registrering av gravminner på Nykirkegården ved Domenico Erdmann 1930, ved Sigrid Christie 1947. Rapport om Nykirkens inventar og eiendeler ved klokker W. H. Christie. Korrespondanse. Ole Egil Eide, Erkebispegården i Bergen, Det arkeologiske materialet. Maskinskrevet oversikt, Bergen 1975. Gerhard Fischers / Cato Engers undersøkelsesdagbøker. Registrering av inventar ved kunsthistoriestudenter 1970−1972. Opplysninger ved organist Kristen Øgaard.

Trykte kilder

  1. Christopher Frimann, Stiftelser og Gavebreve i Bergens Stift, I, Kbh. 1774, s. 279, 297.
  2. Bergens Stiftstidende nr. 47, 1845.
  3. Diplomatarium Norvegicum, − Norske Rigs-registranter, Chra. 1861−1891.
  4. B. E. Bendixen, «Bergenske klokkestøbere», B.H.F.S. 10, 1904, VIII.
  5. [Hilbrandt Meyer,] Samlinger til den Berømmelige og Navnkundige Norske Handel Stad Bergens Beskrivelse ved Borgemester Meyer. Første bind skrevet udi Aaret 1764. Utg. B.H.F.S. ved B. E. Bendixen, Bergen 1904.
  6. B.E. Bendixen, Tillæg og Rettelser til Hildebrand Meyers Bergens Beskrivelse, Bergen 1905.
  7. B. E. Bendixen, «Gravskrifter fra Nykirkens kjeldere og kirkegaard», B.H.F.S. 19, Bergen 1913, s. 99−120.
  8. Vestlandske Kunstindustrimuseum, Gammel bergensk gullsmedkunst, Katalog over utstillingen av Thv. Krohn-Hansen, Bergen 1937. Tillegg, Vestl. Kunstindustrimuseums årbok, 1941. Fr. Konow Lund, «Nykirken» Bergens profil Bg. 1944.
  9. Edvard Edvardsen «... Bergen udi Norrige ... Første part, ... Til Annum 1694.» Utg. B.H.F.S. ved Olav Brattegard, B.H.F.S. 55/56, 1949/50, Bergen 1951, s. 71 ff.
  10. Bergens Fundas, Utg. B.H.F.S. ved Mikjel Sørlie, Bergen 1957.
  11. Fr. Konow Lund, «Nykirken i Bergen og dens gjenreisning», Årbok for Bjørgvin bispedømme, 1958, s. 58−66.
  12. Norske kongebrev, Utg. Norsk lokalhistorisk institutt, [Oslo] 1962−1981.
  13. August Brinkmann jr., «Omkring et lite kjent Bergens-prospekt», B.H.F.S. 71, Bergen 1971, s. 127−138.
  14. Artikler i Bergens Tidende 23/12 1925, 24/12 1946, 24/1 1950,1/12 1956.

Bilder