Fana kirke

Fra Norges Kirker

Gå til: navigasjon, søk
Fana kirke
FylkeHordaland fylke
KommuneBergen kommune
ProstiFana
BispedømmeBjørgvin bispedømme
Foto
Videoer
Wikipedia
Webkamera
Laster kart...
Koordinater60.263382,5.348373
FellesrådBergen kirkelige fellesråd
Kirke-id120100401
Soknekatalognr02050103
BygningsgruppeKirke etter kirkeloven (§ 17)
VernestatusAutomatisk fredet (før 1650)


Hans-Emil Lidén

Innhold

Bakgrunn

Første gang Fana kirke nevnes i skriftlige kilder er i 1228 da pave Gregor IX utsteder et vernebrev for sognepresten (rector) og brødrene ved Den hellige kors’ kirke og hospital på Fana (DN II,6). I brevet nevnes at biskopen i Bergen har latt kirken og hospitalet grunnlegge på ny eller fra nytt av («de novo fundari»). Om dette betyr at anlegget ble bygget i 1220-årene eller om det ble gjenreist eller eventuelt ombygget til hospital med tilhørende kirke, er uklart. Karakteren av kirkens eldste murverk indikerer at kirkebygningen kan være reist før 1200 (se nedenfor). At vernebrevet også nevner sognepresten og brødrene ved kirken og hospitalet, tyder på at kirken var sognekirke ved siden av å tjene som hospitalskirke, og at den hadde et flertallig presteskap.

Hospitalet skal etter tradisjonen ha ligget like vest for kirken, på en haug utenfor kirkegården. Ennå mot slutten av 1700-årene skal murrester som ble tilskrevet hospitalet ha vært synlige. Bendixen (1904) skriver at «Af hospitalet stod der i 1779 nogle rester igjen. Det har ligget tæt ved kirken, lige i vest, hvor der endnu sees spor af grundmurene». I dag er alle synlige spor borte.

I 1303 ble råderetten over Fana kirke overdratt korsbrødrene ved Apostelkirken i Bergen (DN III,58), og i 1308 nevnes Det hellige Kors’ kirke i Fana som ett av de 14 kongelige kapeller (DN I, 113). I 1329 skal kirken betale 10 øre, dvs. nest høyeste avgift som betales av fylkets kirker, i pavetiende. Tore, en vicarius, senere rector ved kirken, nevnes i flere brev fra 1330-årene (DN IX, 111, DN IV, 237). I forbindelse med hans død i 1341 ber biskopen om bekreftelse og fornyelse av avtalen av 1303 (DN VIII,138). I testamentet etter kong Magnus Eiriksson og dronning Blanche fra 1347 betenkes Det hellige Kors i Fana med en gave (DN V, 193). Kirken mottar også flere testamentariske gaver fra tyske kjøpmenn i 1400-årene. (Bruns 1900 s. 75, 92, 112, 119, 120, 124).

Kirken ble i 1723 solgt til kirkevergene Niels Øfstevold og Vincentz Nedre-Titlestad. I 1741 ble den kjøpt av eieren til Stend gård, bergenskjøpmannen Wollert Danchertsen, og kom via ham i slekten Krohns eie. I 1862 ble den overtatt av Fana kommune.

Kirken ligger på en morenevoll ca. l km fra Fanafjorden like vest for elven som renner fra Kalandsvannet og Klokkervannet ned til sjøen. Et veikryss og en parkeringsplass er i moderne tid skåret inn i vollen på sør- og østsiden av kirken. Elven øst for kirken dannet i middelalderen grensen mellom Nordhordland og Sunnhordland. Sørøst for kirken, forbundet med den ved en lav gråsteinsmurt fløy, ligger en sakristi/kapell-bygning som også er murt av gråstein. Den ble oppført i 1927 etter tegning av arkitekt Frederik Konow Lund. Nordøst for kirken ligger et gråsteinsmurt menighetshus, oppført 1965-66, også det etter tegning av Konow Lund.

Bygningen

Fana kirke er enskipet med smalere og lavere, rettavsluttet kor. I vest har kirken sannsynligvis hatt et tårn i middelalderen. Tårnet kan ha stått frem til 1644 da kirken ble rammet av lynnedslag og brant. Den har vært ombygget flere ganger, senest i 1870 etter planer utarbeidet av byggmester Askild Aase, og i 1926/27 under ledelse av arkitekt Frederik Konow Lund.

I 1860 ble kirken oppmålt av arkitekt Chr. Christie. Ifølge hans mål var skipet innvendig 46' 3", (ca. 13.2 m) langt målt langs sørmuren, og 49' 3", (ca. 15 m) langt målt langs nordmuren. Vestgavlen var, sier han, «senere bygget mellem de to Sidemure», og 27' 5", (ca. 8.4 m) vestenfor gavlmuren fant han fundamenter som han tolket som rester av den opprinnelige vestgavlens grunnmur. Christie mente m.a.o. at skipet opprinnelig hadde vært noe lengre enn det var i 1860. Trolig var det fundamentene for kirkens middelalderske grunnmurte tårn Christie støtte på (se nedenfor). Nedrivningen av tårnet kan ha ført til at skipets vestgavl måtte gjenoppmures. Den ble oppført i mur opp til langmurenes gesimsnivå. Trekantfeltet over dette nivået var bygget av tre (regnsk. 1722−1723). Gavlmuren ble antakelig gjenreist på omtrent samme sted som den sto tidligere, men i hvert fall én murtykkelse østenfor, siden den var «bygget mellem de to Sidemure». Den knappe avstanden fra skipets nord- og sørportal til den nye vestmuren som Christies oppmåling viser, antyder det samme. Skipet kan m.a.o. ha vært ubetydelig lengre i middelalderen enn det var da Christie målte det opp.

Det later til at kirken i 1860 sto med sine middelalderske vindusåpninger noenlunde intakte. Skipet hadde tre par rundbuede vinduer i langmurene, mens koret hadde to par vinduer i langmurene og to vinduer nede i østgavlen og ett vindu oppe i gavlens trekantfelt. Koret hadde sørportal, og skipet to motstilte portaler i vestre del av langmurene foruten en vestportal som antakelig var samtidig med den sekundære vestmuren. Skipets nordportal var gjenmurt. I sleden var det satt inn et lite vindu i portalnisjen.

Ved ombygningen i 1870 ble kirken forlenget mot vest med 3.5 m. Før ombyggingen hadde kirken våpenhus av tre og en tårnrytter over vestre del av skipet. Etter ombyggingen fikk kirken et murt våpenhus som ble kronet av et smalere vesttårn av tre. Skipet fikk fire par store, rundbuede vinduer i langmurene og nytt, lavere sadeltak tekket med ruteheller. Utrivingen av murverk for de nye vinduene i skipet ødela alle de gamle vinduene samt det meste av sporene etter de to motstående portalene. Skillemuren mellom skip og kor ble revet, korets langmurer ble forhøyet så de fikk samme høyde som skipets murer og to par store, rundbuede vinduer ble utbrutt. Et sadeltak med samme takvinkel som skipets tak ble så lagt over koret. Innvendig ble korets lengde øst-vest kortet ned ved at korets østre halvdel ble avpanelt i full høyde og innredet med to sakristier. Ny inngangsdør ble brutt ut midt i østmuren. Både kor og skip fikk tønnehvelv av bord.

I 1926/27 og i 1953 ble Fana kirke restaurert under ledelse av arkitekt Konow Lund. I koret ble de to bevarte middelaldervinduene nede i østmuren gjenåpnet, mens vinduet øverst i gavlen ble rekonstruert. I langmurene ble et par delvis bevarte middelaldervinduer lengst vest gjenåpnet og supplert, mens et par store grindverksvinduer som ble revet ut ved ombyggingen i 1870, men som var oppmålt av Christie, ble rekonstruert. Den gamle portalåpningen i korets sørmur som ble stengt i 1870, ble også rekonstruert og gjenåpnet. De forhøyede partier av korets langmurer ble fjernet. I de partier av skipets østgavl som hadde vært skjult av langmurforhøyelsene fantes spor etter det gamle kortaket som derved lot seg rekonstruere med korrekt takvinkel. Skipets tak ble så rekonstruert med samme takvinkel som kortaket.

Skipet beholdt den lengde det hadde fått ved utvidelsen i 1870. Korskillemuren ble gjenoppbygget, men med en spissbuet korbue istedenfor den rundbuede åpningen korskillemuren hadde før 1870. Langmurenes fire vinduspar ble erstattet av fire noe mindre, rundbuede vinduer i nordmuren, og tre tilsvarende vinduer i sørmuren. I 1953 ble det vestre vindu i nordmuren gjenmurt og (den gjenmurte) portalnisjen rekonstruert med et lite vindu, tilsvarende det som sto i den gjenmurte portalnisjen før 1870. Samtidig fikk skipets sørportal, som ble rekonstruert med ny kvaderinnfatning utvendig i 1926/27, kvadermurt innfatning innvendig.

Arbeidene i 1926/27 omfattet også byggingen av en tårnfot som erstattet våpenhuset fra 1870. Tårnfotens vestmur ble reist over «svære avdekkede fundamenter» − antakelig identiske med grunnmuren som Christie lokaliserte i 1860. Liknende fundamenter kunne også spores nord og syd for våpenhuset fra 1870, ca. 2 m ut fra veggene. Samlet dannet disse fundamentene basis for en tårnfotliknende bygningsdel; noe som bekrefter formodningen om at kirken kan ha hatt vesttårn i middelalderen. Konow Lund ga det nye tårnfotrommet samme bredde som fundamentene anga. Vest for selve tårnfotrommet ble et tilsvarende bredt våpenhus føyet til. Derved ble skipets økte lengde kompensert, slik at det nye vestoppbygget samlet fikk samme størrelse og form som den opprinnelige tårnfoten må ha hatt. Skipets tak ble forlenget ut over tilbygget, og over taket ble bygget en tårnrytter av tre etter mønster av tårnrytteren fra tiden før 1870.

Murer

Kirken er murt opp av bruddstein − hovedsakelig gneis. Murene er skallmurer som er pusset innvendig mens de utvendig står slik de ble fuget og spekket i 1953, så karakteren av murverket kan avleses. Bare størstedelen av kormurene og partiene under og delvis mellom vinduene i skipets langmurer er middelalderske. Resten av murverket er fornyet. Hvor middelalderske hjørner er bevart, er disse murt opp av kleberkvadere. Vinduenes og portalåpningenes innfatningstein er også av kleber, men de er for en stor del fornyet. Murene har ikke synlige utkragende sokkelskift. Langmurenes tykkelse er i koret 165 cm, i skipet 160 cm, mens korgavlen er 145 cm tykk. Korbuemuren er 160 cm tykk.

Murpartiet under vinduene i skipets sørmur kan, sammen med et tilsvarende parti i nordmuren, være kirkens eldste. Det består av småfallen stein murt på ligg i lave, tette, gjennomgående skift. Partiet strekker seg fra litt vest for sørportalen til inn under østre vindu mens skipets sørøstre hjørne ser ut til å være ommurt, til tross for at det har klebersteins hjørnekvadere. Karakteren av murverket i partiet under vinduene indikerer at muren kan ha vært oppført allerede i 1100-årene. Dette bestyrkes av at sørportalen, slik den sto før 1870, hadde rent romansk karakter.

Det tilsvarende parti i skipets nordre langmur fremtrer langt mindre tydelig. Det kan spores fra nordøstre hjørne til ca. 2 m øst for det lille vinduet i den gjenmurte nordportalen, men omfatter bare de tre-fire nederste skiftene i muren. Det er brutt under østre vindu.

Over de eldste murverkspartiene i skipets langmurer sees partier med middelaldermur av en annen karakter enn det eldste murverket. Partiene (som må være lappet og utbedret her og der) omfatter stort sett murverket i bortimot full høyde fra skipets nordøstre hjørne frem til østvinduet i nordmuren. Det tilsvarende parti i sørmuren synes å være utbedret. Videre partiene mellom de østre vinduene og midtvinduene både i nord- og sørmuren, og partiene mellom midtvinduene og vestvinduene. Vest for vestvinduene er murverket nytt (murt opp ved forlengelsen av kirken i 1870). Middelaldermuren over det eldste murverket har «gotisk» preg, dvs. det kjennetegnes av at byggsteinene er større og har mer uregelmessig form enn i det eldre murverket fordi de er kantstilte i muren. Mellomrommene mellom steinene er pinnet ut med småstein så murverket virker mindre tett enn i den eldste muren.

Korets østgavl og langmurer har tilsvarende «gotisk» murverk. Gavlen har slikt murverk opp til gesimsnivå, bortsett fra et gjenmurt parti i midten hvor det før 1926 sto en dør. Gavlens trekantfelt er murt i 1926/27. Mellom 1870 og 1926 var den av tre.

Korets nordre langmur har middelaldermurverk i nesten full høyde inn mot innerhjørnet mellom kor og skip. Nederst i dette murpartiet sees et småsteinet murverksparti som har samme karakter som skipets eldste murverk. Det strekker seg et par meter østover fra hjørnet kor/skip til en ståfuge i muren. Det tilsvarende parti ut mot korets nordøstre hjørne må også for en stor del være middelaldersk. Nordmurens midtparti hvor det store grindverksvinduet er satt inn, er derimot ommurt over sålbenksnivå. Christie mente å kunne se spor av en gjenmurt portal i partiet nærmest østhjørnet tilsvarende portalen som han fant lengst øst i korets sørmur og som ble rekonstruert i 1927. Han anfører at «I det nordøstlige (hjørnet) har det nok ogsaa været en Dør. Indvendig er en Fordybning i Muren lig den søndenfor værende Dørs, og udvendig sees i Muren Spor af et Hoved eller en Topblomst som vel haver kronet Spidsbuen» (innberetn. 1860). To ståfuger med 120 cm mellomrom over to skift i murverket kan tas til inntekt for at Christies formodning var riktig, men for øvrig må partiet være ommurt fordi det ikke lenger er spor etter Christies toppblomst.

Korets sørmur har middelaldermur i partiet under vinduene. Vest for vestre vindu i sørmuren går middelaldermuren opp i full høyde inn mot innerhjørnet kor/skip. Nederst i muren sees også her et murverksparti med samme alderdommelige karakter som murverket på tilsvarende sted i nordmuren. Begge partier har samme karakter som det eldste murverket i skipet. Som på nordsiden løper partiet på sørsiden vel l m østover og stanser mot en ståfuge. En tilsvarende ståfuge sees også 165 cm østenfor. Disse fugene kan tolkes som fragmentariske spor av en (portal?) åpning, men den må i så fall være fra tiden før vestre vindu i korets søndre langmur ble satt inn. De opprinnelige deler av dette vinduet står i et murverk med «gotisk» preg. Partiet østenfor de nevnte ståfugene (under grindverksvinduet) har et tilsvarende preg frem til østre del av korets sørmur som er dekket av et moderne tilbygg.

De øvre deler av langmurene i skip og kor, korgavlens øvre del og partiene nærmest skipets vest-hjørner samt hele tårnfoten, har som nevnt nytt murverk. Murverket fra 1926/27 er meget fint murt med småfallen stein i regelmesssige skift. Murverket fra 1870 nærmest skipets vesthjørner, er noe mer uregelmessig med bruk av gjenanvendt stein.

Portaler

Ifølge arkitekt Christies oppmåling og beskrivelse må kirken i middelalderen ha hatt to motstilte portaler i korets langmurer, og to tilsvarende portaler i skipets langmurer. Korportalene var plassert ved korets østhjørner, mens skipets portaler var trukket så langt vestover at de må ha stått like øst for skipets vesthjørner. Antallet og den uvanlige plasseringen av korportalene kan ha vært betinget av hospitalsanlegget. Christie tegnet også inn en veståpning i skipet, men den var antakelig sekundær.

Korets portaler. Alle opprinnelige spor av korets nordportal er forsvunnet, men den innvendige portalnisjen ble rekonstruert av Konow Lund. Inneråpningen er kvaderinnfattet. Den er spissbuet, 337 cm høy og 122 cm bred. Sørportalen var i bruk frem til 1870, men ble da gjenmurt. Den ble gjenåpnet og dens utvendige, profilerte innfatning ble rekonstruert av Konow Lund med utgangspunkt i Christies tegning. Inneråpningen er kvaderinnfattet, spissbuet, 275 cm høy og 113 cm bred. Døråpningen er også murt opp av klebersteins kvadere. Den er rekonstruert uten anslag og måler 89 cm i bredden. Den står 30 cm innenfor ytterliv. Hjørnene mellom portal og yttermur er avtrappet i ett trinn. Resessen som på denne måten dannes, har ytterhjørner som er prydet med forsenkede 3/4 rundstaver. Disse løper ubrutte fra portalvangene over i buepartiet. Portalhøyden er 278 cm, målt fra bunnen som ligger ett trinn under nåværende korgulv. Drypplisten som Christie tegnet inn på sin oppmåling, er ikke rekonstruert.

Skipets portaler. Sørportalen var bevart i sin middelalderske form da den ble målt opp av Christie. Ved ombyggingen i 1870 ble buepartiet og øvre del av vangene ødelagt av det vestre av de store vinduene som ble brutt ut i sørmuren, slik at bare noe av portalvangene sto igjen. I 1926/27 ble portalen gjenåpnet og rekonstruert i samsvar med arkitekt Christies oppmåling, bortsett fra at den ikke fikk døranslag. Dens utvendige klebersteins innfatning ble helt fornyet, og buepartiet forsterket av en bruddsteinsmurt avlastningsbue. Portalens karakter er helt romansk. Den er rundbuet med døråpning 31 cm innenfor yttermur. Hjørnene mellom yttermur og portalåpning er avfaset, og portalbuen bæres av to vederlagsteiner med romanske profiler. Inneråpningen er 143 cm bred og 340 cm høy, mens døråpningen er 110 cm bred og 345 cm høy.

Skipets nordportal var gjenmurt i 1860 og ble ikke oppmålt av Christie. I gjenmuringen var plassert et lite vindu som ble fjernet i 1870 i forbindelse med at et stort vindu ble brutt ut over portalen. I 1926/27 ble det store vinduet bare forminsket noe, men i 1953 ble det som nevnt gjenmurt, samtidig som den gamle portalens innvendige åpning ble rekonstruert og et lite kleberinnfattet vindu plassert på samme sted som det tidligere vinduet i portalnisjen hadde stått.

Christies grunnplan fra 1860 viser en vestportal med anslag i flukt med ytterliv. Portalen var 3'1/2" (ca. 93 cm) bred mellom anslagene, mens inneråpningen var 4'l" (ca. 122 cm) bred. Dersom tårnet ble bygget samtidig med skipet, har åpningen mellom tårn og skip neppe vært noen portal med anslag slik Christie tegnet den. Christie målte den ikke opp spesielt, noe som tyder på at han mente den var ettermiddelaldersk. Sannsynligheten taler derfor for at den var samtidig med den sekundært oppførte vestmuren; m.a.o. hverken gjeninnsatt i muren eller flyttet fra tårnets vestmur. Kirkens nåværende vestportal fra 1926/27 står i tårnets vestmur. Den er en kleberinnfattet, spissbuet portal. Døråpningen mellom forhallen og tårnfotrommet har en tilsvarende form. En rundbuet portal er satt inn i tårnfotens nordmur.

Korbue

Korbuen var ifølge Christies oppmåling 13' 1/2" (ca. 3.98 m) vid. Den var rundbuet, og buen ble båret av to profilerte vederlagsteiner. Christies tegning av vederlagsprofilet riser en underskåret vulst som i likhet med korets eldste vinduer antyder en datering til tidliggotisk tid omkring 1200. Nåværende korbue fra 1926/27 er spissbuet og 500 cm vid. Mellom skip og tårnfot har Konow Lund satt inn en spissbuet åpning som korresponderer i størrelse med korbuen, bortsett fra at vangene i nedre del er trukket noe inn så de danner vederlag for galleriet i tårnfoten.

Vinduer

Bare korets to nedre østvinduer er i sin helhet middelalderske. De to små vinduene lengst vest i korets langmurer har delvis fornyede innfatninger, mens de to store spissbuede grindverksvinduene i langmurene ble rekonstruert ved restaureringen med grunnlag i Christies oppmålingstegninger. Vinduene i skipet, samt vinduet øverst i korgavlen og de små vinduene i skipets østgavl er alle nye, men utformet etter Christies tegninger.

Vinduene i korets østmur. De to nedre vinduene er enkle traktformede, svakt spissbuede, kleberinnfattede vinduer med avrundet underside utvendig, og med sålbenk avtrappet i 4 trinn innvendig. Den avrundede ytre vindusformen er høyst usedvanlig. Lysåpningene sitter ca. 20 cm innenfor ytterliv. Ytteråpningene er innrammet av en forsenket rundstav og tungeornamenter. Inneråpningene er kleberinnfattede, mens smygene er murt opp av bruddstein som står upusset. Nordvinduets lysåpning er 43 x 126 cm, mens inneråpningen er 133 x 227 cm. Sørvinduets lysåpning er 41 x 150 cm, mens inneråpningen er 135 x 274 cm. Vinduet øverst i gavlen er helt nytt.

Vestvinduene i korets langmurer har enkel spissbuet form. Bare vestsidene er gamle. Utvendig har de kleberinnfatning med T-formede eller siksak-formede, sterkt forvitrede ornamenter. Også inneråpningenes vestsider har gammel kleberinnfatning. Østsidene har ny kleberinnfatning både utvendig og innvendig uten ornamental utsmykning. Inneråpningenes buepartier er bruddsteinsmurte. Pussede smyger og sålbenker. Mål, lysåpning sørvindu: 56 x 198 cm. Lysåpning, nordvindu: 56 x 173 cm.

Korets grindverksvinduer. De to grindverksvinduene er helt fornyet. De er tokoplede med trepassformede underbuer og firpassformet åpning i feltet mellom underbuer og hovedbue. Vindusåpningene sitter like innenfor murens ytterliv. Vanger, midtpost, underbuer og firpassåpning er avfaset mot yttermur. En dekkbuelist båret av to rosetter kroner vinduene utvendig. Over sørvinduets dekkbue sto det ifølge Christie «et temmelig forvitred Hoved kronet med et Kors». Innvendig er vindussmygene pusset. Sålbenkene trapper ned og danner en rettvinklet nisje under vinduene.

Skipets vinduer var ifølge Christie rundbuede og hadde «udvendig en afskraanende i Vegstenen huggen Kant». Det kan tyde på at middelalderkirkens vindusåpninger var bevarte frem til 1870. Vinduene er i dag rundbuede med kleberinnfattet glassåpning i flukt med yttermur. I tårnfotens sørmur står et høyt, uinnfattet vindu kronet av en flat stikkbue.

Tak

I 1442 testamenterte den tyske kjøpmannen Herman Lange 100 lybske mark til nytt blytak på kirken. (Bruns 1900 s. 75). I 1530-årene ble korets blytak ifølge Jonas Skonvig nedtatt og ført bort av befalingsmannen på Bergenhus Tord Roed (Steinnes 1972 s. 104). Fra reformasjonen til omkring 1690 hadde kirken tjærebredt bordtak, men i 1689 ble det lagt pannetak på kortaket, og i 1693 på skipets tak. Det ble boret hull i pannene som så ble spikret fast. Etter ombyggingen i 1870 fikk kirken helletak. Et tilsvarende helletak ble lagt opp etter restaureringen i 1926/27.

Koret må ha hatt en såkalt åpen takstol langt frem i tiden. Christie skriver at «Kirken har før ikke havt fladt Loft. Gavlen (i koret) har endnu meget − − Kalk-puds indvendig og denne sees at have været bemalt med Bladværk og Slyngninger efter Slutningen af d. 17de Aarh. Smag». I skipet var det før 1870 loft som «burde males hvide, da Lyesningen i Kirken ikke er gandske tilstrækkelig» (visitasmeld. 1868). Vinduene i skipets østgavl over kortaket som Christies tegning fra 1860 viser, tyder på at ordningen med loft over skipet kan være fra middelalderen. Etter 1870 hadde kirken sprengverkstakstoler med segmentformede tønnehvelv av tre både i skip og kor. I dag har koret åpen takstol med sperrer, saksesperrer og hanebjelke, mens skipet har trekløverformet bordhimling.

Tårn

Tårnrytter. Som nevnt kan kirken ha hatt et grunnmurt tårn frem til 1644. «Taarnit ... med Bordtagh och Sutagh» nevnes i regnskapet for 1656−58. I 1673 og 1684 ble «ald Kirchen och Thornit» tjærebredt. Ved synsforretningen i 1686 bemerkes at «Paa Kirchen er eet maadeligt Taarn». I tårnet ble innsatt i alt 9 «store Knæer» i 1689. I 1702−04 ble «det gamle forfaldne Taarn» tatt ned. Et nytt ble bygget av «Træfang». Alle disse opplysningene må referere til en tårnrytter av tre. Mellom 1870 og 1926 hadde kirken et toetasjes vesttårn av tre over et murt våpenhus. Tårnet hadde koppertekket hjelm som nederst var firesidet men som gikk over i en høy åttesidet pyramide, kronet av spir med kule og kors. Nåværende tårnrytter er en fri kopi av kirkens tidligere tårnrytter.

Sakristi

Sakristi er ikke nevnt før 1870 da det ble innredet to sakristier i korets østre del som var avpanelt fra resten av koret. Etter 1926 ble et eget sakristi/kapell bygget sør for koret.

Våpenhus

Våpenhus nevnes i regnsk. 1656−58. Ved besiktigelsen 1686 nevnes et våpenhus på 6 x 10 alen i vest. Det var bygget av tre. Ved en besiktigelse i 1722 nevnes to våpenhus «af Stave Bygning», det ene foran vestre dør, det annet foran kordøren på søndre side. I 1864 bemerkes at bislaget utenfor kordøren bør fornyes. Bendixen (1904) nevner at vestre våpenhus før 1870 «var ombygget til en del af skibet for at udvide rilhørerrummet, men adskilt fra dette ved standerværk». Etter den store ombyggingen i 1870 fikk kirken et murt våpenhus i vest. Etter 1926 ble et murt våpenhus bygget i forlengelsen av det nyoppførte tårnfotrommet.

Gulv

Hva slags gulv kirken hadde i middelalderen vites ikke. I regnsk. 1650−52 nevnes nytt tregulv i koret og nytt tregulv under kvinnestolene. Ved samme anledning er hellene i kirken lagt jevne. I regnsk. 1653−55 nevnes nytt gulv under stolene på mannsiden. Antakelig har det ligget heller i skipets midtgang, men tregulv under kirkestolene og i koret. Etter 1870 fikk kirken tregulv både i kor og skip. Mellom 1870 og 1926 lå korgulvet to trinn høyere enn gulvet i skipet. Idag har koret furugulv lagt i mønster med staver i stjerneform. Disse begrenser et kvadratisk parti midt i koret med døpefonten i sentrum. Korgulvet ligger tre trinn høyere enn gulvet i skipets midtgang, men bare to trinn høyere enn gulvet under benkene.

Steinhuggermerker. Bendixen (1904) meddeler at både på korets og skipets hjørnekvadere finnes det steinhuggermerker.

Steinskulptur†

Christie nevner et «temmelig forvitred Hoved kronet med et Kors» som sto i muren over korets søndre grindverksvindu.

Dørring

En av kirkens portaler har hatt en dørring av kopper i form av et løvehode med kjeft som biter over selve ringen. Hodet er omgitt av en krans av vekselvis palmetter og roser. En kopi av ringen ble satt opp på døren i skipets sørportal i 1953. Originalen befinner seg på Historisk museum, Bergen (BHM kat.nr. Ma 56).

Kirkens middelalderske bygningshistorie

Undersøkelsene av bygningens bevarte middelalderske murverk samt portaler og vinduer, viser at kirken må ha vært ombygget flere ganger i middelalderen. Christie noterte i 1860 at «til begge Sider af Korbuen paa den mod Skibet vendende Side og omtrent i Veggens halve Høide, ser det ud som der er nogle Tilmurede Aabninger, enten Vinduer eller Nicher». Sporene av disse åpningene er i dag usynlige fordi muren innvendig er dekket av pusslag. De kan til og med være helt forsvunnet fordi skipets østmur ble ommurt innvendig, først ved arbeidene i 1870 da korbuen ble revet og deretter ved restaureringen i 1926/27 da en ny korbue ble murt opp og en døråpning inn til prekestolen ble brutt ut i muren sør for korbuen. Har åpningene som Christie registrerte vært nisjer, kan det ikke ha vært vanlige sidealternisjer fordi de sto så høyt oppe i murverket. Det måtte i så fall dreie seg om alternisjer i tilknytning til et lektorium. Det må imidlertid understrekes at en slik ordning såvidt vites er ukjent i andre norske kirker. Tolkes derimot åpningene som gjenmurte vindusåpninger, åpner det for et interessant bygningshistorisk perspektiv. En slik vindusplassering er riktignok meget usedvanlig, men gjenmurte vinduer på tilsvarende sted kjennes fra Kinsarvik kirke i Hardanger hvor de fortsatt eksisterer og viser at koret der representerer en sekundær tilbygning til en eldre, rektangulær kirke med tre vinduer i østgavlen. Christies påvisning av nisjer eller gjenmurte åpninger i skipets østmur i Fana kirke kan, hvis det dreier seg om vindusåpninger, tyde på at også denne kirken opprinnelig kan ha stått som en rektangulær langkirke uten særskilt kortilbygg.

Noe helt entydig svar på om dette har vært tilfellet, er det imidlertid ikke mulig å gi i dag, bl.a. fordi murverket utvendig i hjørnene mellom kor og skip gir motstridende opplysninger. Oppe i muren synes et flertall av steinene i korets murer å gå inn mot skipets østmur uten band, men nederst løper som tidligere nevnt et parti småsteinet, alderdommelig murverk i kormurene vel l meter østover fra hjørnet kor/skip til det stopper mot ståfuger. I hvert fall for sørmurens vedkommende synes dette murverket å stamme fra tiden før det vestre, tidliggotiske vinduet i sørmuren kom til. Hvis dette er riktig, tyder det på at kirken har hatt et korutbygg før de eldste vinduene i det nåværende kor ble satt inn.

I sin eldste utforming må skipet ha hatt omtrent samme størrelse som det hadde før 1870. Den nåværende, rekonstruerte sørportalen i skipet må, sammen med en tilsvarende portal i nord, i sin opprinnelige form ha tilhørt det første anlegget. Siden sørportalen synes å ha vært bevart like frem til ombyggingen i 1870, må den opprinnelige muren rundt portalen ha blitt stående i hvertfall opp til portaltoppen ved ombyggingen, mens nordmuren åpenbart ble revet ned til tre-fire skift over marknivå. En ny eller fornyet nordportal og nye, rundbuede vindusåpninger, muligens analoge med de opprinnelige, er blitt satt inn i det nye murverket. Dette fremgår tydelig av situasjonen i begge langmurer hvor murverket mellom vinduene har en mere «gotisk» karakter enn det eldste murverket.

Ved samme anledning må koret ha blitt ombygget. De små tidliggotiske vinduene i koret står alle i samme type «gotiske» murverk som vinduene i skipets langmurer. Korbuen og korets sørportal hadde også et tidliggotisk preg og må derfor helst ha fått sin utforming i forbindelse med ombyggingen.

Innsettingen av korets to grindverksvinduer betegner antakelig nok en ombygging som kan ha innskrenket seg til koret. Vinduenes form angir en datering til tiden omkring år 1300, så denne ombyggingen kan ha skjedd i forbindelse med at kirken ble kongelig kapell. Den første ombyggingen kan ha skjedd i forbindelse med at kirken i 1228 ble bygget «fra nytt av» (DN II,6) kanskje etter en brann?

Om kirken har hatt vesttårn helt fra begynnelsen av, eller om det ble tilbygget senere, er umulig å si.

Interiør

Etter restaureringen ble alteret plassert på samme sted som det sto før ombyggingen i 1870. Døpefont i korets midtakse, faste benker og stoler langs korets sør- og nordmur. Klokkerstol i sør. Prekestol i skipets sørøstre hjørne med oppgang fra koret gjennom korbuens vangemur. Galleri med orgel i tårnfoten i vest.

Interiøret som nå er preget av restaureringen i 1926/27 og 1953, har undergått mange forandringer i tidens løp. Regnskap 1650−52 nevner to nye stoler i koret, en til biskopen og en til «Prestequinden», samt en klokkerstol. Ved samme anledning nevnes at det ble «giort it Schiell Imellum Corit och Kierchen», dvs. en korskranke. En visitasmelding fra 1858 nevner «Stolen under det store Buevindue i Chorets søndre Væg» og en visitasmelding i 1868 prestefamiliens stol i koret ved altertavlens nordre side, samt «Træværket» i korbuen. Bendixen (1904) skriver at det før 1870 var et tverrgalleri lengst øst i koret. Det strakte seg frem mot alteret som sto lenger fremme i koret enn sedvanlig. På galleriet var det innelukkede stoler med høye, utskårne sideplanker. Mellom kor og skip var det en knapt to alen høy, gjennombrutt vegg med søiler. Tvers over korbuen spente en kraftig bjelke som ble støttet av to stolper. Prekestolen sto på sørsiden av skipet, og døpefonten sto i nordvest, like innenfor den gjenmurte nordportalen. Fonten sto på et podium to trinn over gulvet og var omgitt av et gitter og kronet av en himling. Skipet hadde for øvrig et stort vestgalleri med trapp opp fra sørportalen. Også på dette galleriet var det innelukkede stoler. Disse tilhørte Milde og Stend gårder. «Lemmen udi Kierchen» nevnes i 1643.

Ved ombyggingen i 1870 ble alt gammelt inventar fjernet fra kirken. Etter ombyggingen åpnet koret seg i full bredde mot skipet samtidig som det var kortet ned til halv lengde øst-vest fordi dets østre del var innredet til sakristier. Rommet var dominert av en stor, tredelt altertavle som oventil var avsluttet med gotiske fialer og spissbuer. En dåpsengel hang ned fra taket på korets nordside. Prekestolen sto på hjørnet mellom korets sørmur og skipet hvor de gamle, lukkede stolestader var erstattet av benker med åpne rygger. I vest sto et stort tverrgalleri med utkragende midtfelt. På galleriet sto et orgel med nygotisk front.

Ved restaureringen i 1926/27 fikk kirken helt nytt inventar, bortsett fra altertavlen som mistet sine sidefelt og sin gotiske innramning.

Farger

Ifølge arkitekt Christie fantes i koret spor av 1600-talls rankedekor. Ved ombyggingen i 1870 ble kirkens murer malt lysegrønne og himlingene hvite. Prekestolen og gallerifronten i vest var malt brungule, mens benkene var gule. I dag domineres kirkerommet av murenes hvitpussede flåter som i koret brytes av vinduenes grå kleberinnfatninger. Takstolen i koret er malt engelskrød, mens skipets himling er lys grå som korbuens kleberinnfatning. Prekestolen er også lys grå i to nyanser med staffert listverk i blått, sort og gull. Benkene er mørkt trefargede med rødbrune vanger. Tregulvet i koret og midtgangen i skipet er lyst, ubehandlet, mens gulvet under benkene i skipet er mørkt, nesten brunsort. I alterringen ligger et rødt, heldekkende teppe. Bare himlingens tunge, profilerte, mangefargede gesims og tre takbjelker med mangefargede siksakmønstre danner et koloristisk blikkfang i skipet sammen med vinduenes glassmalerier, galleribrystningens figurdekorasjoner og orgelfrontens staffering.

Glassmalerier

I regnskapene for 1648−49 anføres at det «Er giort till Kierchen ii Vinduer huilche Gottfolch her i byen har foræret». Det må dreie seg om malte glassruter. Ifølge Bendixen (1904) fikk kirken i 1652 en rekke rektangulære, malte glassruter som gave fra medlemmer av menigheten. I alt 7 ruter er bevart på Historisk museum i Bergen (BHM kat.nr.NK 287 a-g.). Rutene har fremstillinger av apostlene innrammet av gule border og med givernes navn og årstallet 1652 under. Lexow (1938) påviser at rutene innkom til museet fra gården Austvold i Fana, men deres motiver tatt i betraktning, er det ikke usannsynlig at de opprinnelig stammer fra Fana kirke.

Ved restaureringen i 1926/27 fikk vinduene i koret glassmalerier, mens skipets vinduer fikk sine glassmalerier i 1953. Alle maleriene er utført av Bernhard Greve — korets malerier i samarbeid med G.A. Larsens verksted i Oslo, skipets i samarbeid med glassmester Leonard Christiansen, Oslo. Alle bunnmønstrene og en del av bordene i korvinduene er konturert av maleren Sigurd Nielsen, Oslo etter tegning av Greve.

Korvinduenes motiver fremstiller Kristi liv på jorden. Vestre vindu i sørmuren viser Maria bebudelse, Kristi fødsel og forkynnelsen for hyrdene. Det tilsvarende vindu i nordmuren viser Kristi dåp, Nadverdens innstiftelse og Den hellige ånds utgydelse. I nordre grindverksvindu sees den barmhjertige samaritan og legenden om Fana kirkes hellige kors. I firpassfeltet over den doble vindusåpningen er den tronende Kristus fremstilt.

Det søndre grindverksvinduet viser Kristi egne undergjerninger og hans oppstandelse. I firpassfeltet sees en pelikan som mater sine unger. De to vinduene nederst i østgavlen viser Kristus på korset og Kristi himmelfart. Øvre vindu har et kors omgitt av engler og en tronende Kristus omgitt av evangelistsymboler.

Skipets vinduer har medaljonger med figurmotiver på grisaille bakgrunn. Vinduene i sørmuren har motiver fra det gamle testamente, bl.a. Adam og Eva, utdrivelsen av Paradiset, Noas ark, Abrahams offer, Jakobs kamp med engelen, Moses med lovens tavler, Josva og Kaleb med drueklaser og kong David. Vinduene i nordmuren har motiver fra kirkebygningens historie: bl.a. byggingen av kirken, sølvkorset på alteret, krykker og staver kastes på Krykjehaugen, rovet av sølvkorset og brannen i 1644 samt dagens kirke.

Kirkerommet er for øvrig dekorert med to billedtepper (se tekstiler). Galleribrystningen i vest er dekorert med malerier av de tolv apostler.

Lys og varme

Elektrisk lys og oppvarming.

Inventar

Alter

Moderne alter murt opp av kleberkvadere. Størrelsen er tilpasset kirkens middelalderske alterplate som ble lagt tilbake på alteret ved restaureringen. Alterplaten er av kleberstein. Den har relikviegjemme med fals for lokk av stein. Lokket er nå en marmorplate med inngravert årstall 1928. Platen er en kopi av det originale lokk som befinner seg på Historisk museum, Bergen (BHM. kat.nr. MA 163). Alterplatens mål er 104 x 179 cm. Tykkelsen er 16 cm. Relikvieplaten måler 10 x 16 cm.

Altertavle/alterskap†

Dersom de to alterskapsfigurene som nå befinner seg i Historisk museum (se nedenfor under skulptur) virkelig stammer fra Fana kirke, må kirken ha hatt et alterskap i senmiddelalderen. Bendixen (1904) nevner at det ved 1800-årenes begynnelse fantes en katekismustavle† med fløydører i kirken. Altertavlen† som ble tatt ned i 1870 bar ifølge kallsboken for 1828 årstallet 1662. Den «var meget høi, med mange udskaarne figurer, rigt udstyret og malet, men uden noget billede paa lærred» (Bendixen 1904). Ifølge visitasprotokollen 1842 hadde en del av altertavlen styrtet ned kort tid tidligere. Den ble imidlertid istandsatt straks etter besiktigelsen. Etter ombyggingen i 1870 fikk kirken en ny altertavle†, utformet som en triptyk med smale, spissbuede sidefelter og bredt eselryggbuet midtfelt med flankerende fialer. I midtfeltet var satt inn et maleri av Anders Askevold «Kristus i Getsemane» fra 1871. Ved restaureringen i 1926/27 ble maleriet gitt en enkel rektangulær ramme med inntrappede hjørner og hengt opp på muren bak alteret. Oljemaleri på lerret. Motiv: Jesus knelende i bønn. I bakgrunnen knelende engel og sovende apostler. Jesus har rød kjortel og brun kappe. Engelen lys rødlig kjortel og blå kappe. Mørk skyhimmel. Mål, lerret 192 x 251 cm.

Alterring

Tresidet, rettvinklet alterring. Smal håndlist av eik som bæres av spredtstilte sprosser i form av snodde jernstenger, samt to doble sprosser i fronten som bærer kors mellom seg. Bred, skinntrukket knelepute.

Døpefont

Av kirkens middelalderske døpefont er foten og skaftet bevart på Historisk museum i Bergen. (BHM kat.nr. Ma 164). Skaftet er åttekantet, 147 cm høyt og 59 cm i diam. Foten er kvadratisk med sidemål 81 cm og høyde 27 cm. Kirkens nåværende døpefont er en kopi av middelalderfonten hva skaft og fot angår, mens kummen er en fri rekonstruksjon etter Christies tegning. Opprinnelig skal kummen ha vært rund (arb. 1900, s. 199), men den er rekonstruert åttekantet. Kummens profil tilsvarer profilet på korbuens vederlagsteiner.

Fonten har en innfelt messingplate med innskriften «Fana kyrkje 1928. Fra Magdalene og Knut Teig med familie». Diam. kum: 76 cm. Høyde fra gulv som foten er nedfelt i: 83 cm.

I gangen mellom kor og sakristi henger kirkens gamle dåpsengel som bærer en laurbærkrans i hendene. Grågul karnasjon, rødt lendeklede og gule vinger. Grønn/forgylt krans. Lengde 140 cm. Engelen ble brukt ved dåp i perioden 1870−1926.

Korskille†

Om kirken hadde noen korskranke/lektorium i middelalderen, er uvisst. Før 1870 spente en svær bjelke, støttet av to stolper, tvers over korbuen. I regnskapet for 1650−1652 nevnes at det er «giort it Schiell Imellum Corit och Kiercken».

Prekestol

Fra 1928. Firsidet med avfasede hjørner. Hver av sidene er delt inn i flere fyllingsfelt med varierende utforming. Staffert i grått, blått, sort og gull. Prekestolhimlingen har en tilsvarende utforming. På Historisk museum i Bergen finnes to pilastre som antakelig stammer fra den gamle prekestolen†. (BHM kat.nr.NK 20 a-b.) Pilastrene har utskårne, hermeaktige fremstillinger av Peter med nøkkel og bok og Johannes med kalk. De to figurene bærer kapitélliknende bruskornamenter og er plassert over to ansiktsmasker. Pilastrene er for øvrig prydet med blomster- og bruskornamenter. Høyde 112 cm. Kopier av pilastrene er satt opp på hver side av døråpningen i muren bak prekestolen.

Lesepult. Eiketre. Fronten har åpent midtfelt med smijernssprosser som bærer kors, tilsvarende ordningen i alterringen. Lesebrettets front har kristogram og alfa/omega tegn. I bakkant bæres lesebrettet av snodde, forgylte sprosser av samme type som alterringens. Til lesebrettet festet skilt med innskrift «Fana kyrkja 25-11-79. Teikna og arbeidt av Magne M. Drange».

Benker

Biskopens stol† og «Prestequindens» stol†, samt klokkerstolen†, alle i koret, nevnes i regnsk. 1650−52.

I regnsk. 1653−55 nevnes en ny skriftestol†. Forøvrig fantes flere lukkede stoler (pulpiturer) i kirken (se ovenfor). Etter 1870 fikk skipet åpne benker med skrånende vanger. De nåværende kirkebenker har rette, rektangulære vanger og lukkede rygger med fyllinger og ramtrær. Fyllingsfeltene er utstyrt med ryggputer. Koret har to lukkede stoler — en langs sørmuren og en langs nordmuren.

Gallerier

I regnsk. 1643 nevnes «Lemmen udi Kierchen» †. Om plassering og utforming av gallerier før og etter 1870, se ovenfor. Nåværende galleri fyller hele tårnfoten og har en front som stikker inn i skipet. Brystningen er dekorert med malerier av apostlene, utført av Hugo Lous Mohr.

Orgel

Kirken fikk nytt orgel† i 1874. Det var bygget på Voss av orgelbygger Kvarme og hadde 6 stemmer, l manual, ikke pedal. Overføringen var mekanisk. Orgelet hadde ifølge Bendixen «gotisk indramning, med høi spidsbue, derunder en rund kløverbladsbue og wimperger paa siderne med fialer». I 1904 ble det erstattet av et orgel som ble levert av Olsen & Jørgensens orgelfabrikk, Kristiania. Dette orgelet hadde 14 stemmer og mekanisk overføring. Det ble solgt til Askvoll kirke i Sunnfjord.

Det nåværende orgel er bygget i to etapper. Dets eldste deler stammer fra 1928 da firmaet E.F. Walcher, Regensburg-Würtemburg i samarbeid med orgelbyggeriet Heggen-Ivers i Bergen leverte et orgel med 14 stemmer, 2 manualer og l pedal. Overføringen var pneumatisk. Orgelprospektet var tegnet av Konow Lund. Han forsynte det med et ryggpositiv som frem til 1969 kun var til pryd uten lydende piper. Dette året ble orgelet helt ombygget og utvidet til 33 stemmer og fikk ny spillepult. Utvidelsen ble gjort av J.H. Jørgensen orgelfabrikk, Oslo, med pipemateriell fra Tyskland.

Skulptur

Triumfkrusifiks. (BHM Ma 236). Furu/eik. Sengotisk, ant. nordtysk arbeid. Sterkt realistisk døende Kristus som henger på kors av knudrede greiner. Foroverbøyd hode. Forgylt hår og skjegg, forgylt lendeklede. Karnasjon grårosa med blodflekker. Hengende armer med blodsdråper. Markert spydsår i brystet. Korsets h. 138 cm, br. 109 cm. Figurens h. 117 cm, br. 93 cm. Innkommet til Historisk museum, Bergen fra Fana kirke 1878.

Kopi av krusifikset, utført av Olav Espevoll, henger i kirken.

St. Margaretha-figur fra alterskap. (BHM Ma 341 a). Eik. Ant. nordtysk arbeid fra 2. halvdel av 1400-årene. Kronet kvinneskikkelse med bok og drage (med avbrukket bakpart) i venstre hånd.

Rød kappe med mørkt blågrønt for. Gulgrønn kjole. Langt, krøllet brunt hår, gulbrun karnasjon med røde kinner. H. 77 cm. Br. 22 cm. Innkommet til Historisk museum, Bergen i 1871. Skal stamme fra Fana kirke.

St. Olav-figur fra alterskap. (BHM Ma 341 b). Eik. Ant. nordtysk arbeid fra 2. halvdel av 1400-årene. Olav fremstilt som ridder i rustning og med kappe. I høyre hånd sakramentskar, venstre arm er brukket av. Står på krypende soldat i rustning med hjelm. Krøllet, mørkebrunt hår og skjegg. Rød kappe, rustning i grønngult/grønt/rødt. H. 72 cm, br. 22 cm. Innkommet til Historisk museum, Bergen i 1871. Skal stamme fra Fana kirke.

Rituelle kar

Teksten under avsnittet Rituelle kar vises kun for innloggede brukere

Paramenter

I 1644 hadde kirken to gamle alterduker†, en gammel messehagel† og en messeserk†. I 1681 forærte sogneprest Hans Daberg «en nye Messehagel af Røe flos sampt et nye Alter-klæde af fiin røe klæde begge deele med GuldGaloner oc messehagelen des foruden med Guld knipling stafferede, saa Vel som oc en Nye linet alterdug». I 1689 ble «j Nye Linnen alterdug»† gitt av Madame Magdalene Nils Smeds (Magdalene Fleischer).

Alterduk. Nyere. Lin med innvevede ruter, kristogrammer og kors.

Fem messehagler. a) Identisk med messehagelen som sogneprest Daberg skjenket kirken i 1681. Rød fløyel med gråhvitt lerretsfôr som har påtrykte akantusløvmotiver i sort. Bredt skjoldformet ryggstykke, smalere og kortere, litt innsvinget forstykke. Vid halsåpning som går ned i spiss foran. Både ryggstykket og forstykket er kantet med smal gullbord i metalltråd. Ryggstykket er dessuten prydet med stort kors som er brodert med metalltråd og festet til fløyelen. På forstykket er innbrodert: H.I.D.B (Hans Jensen Daberg), A.I.D.L. (Anne Lerche) 1681. Nederst i fôret på forstykket innsydd lapp med teksten: «Restaureret december 1931. Esther Tybring. Ruth Arnestad. PARAMENTIK». Ryggstykkets lengde 107 cm. br. 81 cm. Forstykkets lengde 96 cm, br. 55 cm.

b) Vinrød fløyels messehagel med rosa silkefôr som er delvis fornyet. Kantet med bred gullbord av metalltråd. Både forstykket og ryggstykket er noe innsvinget og nederst rundet. Vid halsåpning med hektelukking på skulder. Ryggstykket har kors av påsydde bånd med innvevd rankemønster. Nederst i ryggstykkets fôr er årstallet 1863 innbrodert. Ryggstykkets lengde 110 cm. Brd. 75 cm. Forstykkets lengde 88 cm. br. 65 cm.

c-e) Tre nyere messehagler hvorav c) fra Den norske husflidsforening i grønn lin med innvevede kors og gult linfôr. Ryggstykke med brodert kors og kristogram, forstykke med stolpe og alfa/omega tegn.

d) i fiolett mønstret silkedamask og fiolett fôr. Ryggstykke med kristogram og kors av doble, påsydde sølvsnorer, forstykke med kors og brodert, stilisert pelikan.

e) i hvit umønstret silke med hvitt fôr. Ryggstykke med Y-kors med brodert jesusmonogram i krysset og sammenbundne aks på korsarmene, forstykke med stolpe dekorert med brodert, stilisert vinranke.

Til de nye messehaglene hører to stolaer — en grønn/rød og en fiolett/hvit med kors og kristogram i sølv- og gulltråd.

Messeserk † nevnt 1644. Ny messeserk † 1689.

Lysstell

Teksten under avsnittet lysstell vises kun for innloggede brukere

Klokker

I inventarlisten for 1644 nevnes «2 Klocher, meget stoere och j liden Kloche»†. Senere nevnes bare to store klokker. I 1891 ble det vedtatt å kjøpe en ny klokke til kirken etter J.L. Wolffs anbud på 775 kr. da en av de gamle klokkene var sprukket. I 1971 ble klokken fra 1891, som da var sprukket, omsmeltet og benyttet i to nye klokker. Samtidig ble den ene av de to gamle klokker − også den sprukket − plassert nede på gulvet i våpenhuset.

Klokke. Middelaldersk. Slank form og utladende slagring. Høy krone som er delvis brukket. Rundt halsen innskrift i relieff mellom en nedre og en øvre dobbel rille. Innskriften (i majuskler):+AVE:MARI:A:GRA:CI:A:PLE:ADO:NUS:TECUIACOB+MEFESIT+ (Ave Maria gracia ple(n)a do(mi)nus tecu(m) Jacob me fecit). Under A’en i AVE en bladranke. Slagringen har dobbel rille.

Diam. slagring 74 cm. H. med krone 92 cm. Står på gulvet i våpenhuset.

Klokke. Middelaldersk. Tilnærmet rettvegget korpus som skråner utover mot slagringen som ikke lader så meget ut som på klokken ovenfor. Dobbel rille rundt halsen og rille rundt korpus i overgang korpus/slagring. Flat kroneplate, høy krone.

Ingen innskrifter/merker. Diam. slagring: 73 cm, h. 76 cm.

Klokke. Nyere. Innskrift på korpus:

«Det er ei lukka for vårt land / at kyrkjeklokka kimar / og kallar folk frå dal og strand / til helg og høgtidstimar / at kyrkjedører opna er / og folket dit til høgtid fer / og vigslar helg og vyrkja»
«O. OLSEN & SØNNS KLOKKESTØPERI NAUEN PR TØNSBERG 1971».

Diam. slagring. 93 cm.

Klokke. Nyere. Nederst på korpus kristogram og innskriften «Jesus lever». På halsen: «O. OLSEN & SØNNS KLOKKESTØPERI NAUEN PR TØNSBERG 1971». Diam. slagring: 78 cm.

Bøker

Inventarlisten 1644 nevner «j gamell Bibbel in folio»† og «j ny Bibbel udi fire Bind»† samt en salmebok†. Inventarlisten 1693 (sic.) nevner i tillegg «j Ny Gradual in folio kiøpt Ao. 1700.»† og «j Ny Ritual in quarto»†. På alteret bibel med trepermer. Tittelbl. fjernet. Siste side:

Prentet i København aff Matz Vingaardt Anno MDLXXXIX. Bakerst på permen: «Tilhører Johannes Maansen Kirkebirkeland». I prestekontoret: «Danmark og Norgis Kirke Ritual» København, Joachim Schmedtgen 1685. Bibel i to bind, Frederik 5. København 1757.

Møbler

I koret 12 stoler av renessansetype med skinntrukne rygger og seter. Dessuten to stoler av barokktype med noe høyere rygger. Også disse har skinntrukne seter og rygger.

Blomstervaser

To blomstervaser. Sølv. Korpus som nederst er glatt, klokkeformet, men som går over i høy, utkragende hals og munningsrand som er knekket i 10 felt. Rund, flat fot knekket i 10 felt. Innrisset på foten: «Gave til Fana kyrkje fra kyrkjelyden 1950». Stmpl. 830 S. H. 23 cm. Diam. fot 10 cm.

2 store urneformede blomstervaser med hanker. Keramikk, moderne.

Offerkar†

Inventarlisten fra 1717 nevner «j Bordyret Kirchepung med Sølv Beslag, og Sølv Bieller, af 5 rdrs Værdje, foræred af Jomfru Alida Maria von Crogh». Inventarlisten fra 1720 tilføyer: «Ao 1718 foræred bordyret Pung med Sølf Bieller og tunge, af samme Verdie som forige Havde, af VelEdle Jomfru Charlotte Amalie von Krogh».

Diverse

Tekstiler. Tre vevede billedtepper.

a) Motiv: Kristus omgitt av apostlene. Over figurscenen: «MEN JEG SIGER EDER. ELSKER EDERS FIENDER». Bred, vevet bord med blomstermotiver. Sign. AG 1915. Henger på skipets østmur.

b) Motiv: Gjallarbrui. Tog av hvitkledde skikkelser som går mot en port hvor engel med sverd er plassert. Broen er omspent av buer og skyer. Øverst: det himmelske Jerusalem. Sign. R.B. (Ragna Breivik) 1936. Henger på skipets sørmur.

c) Motiv: Kristus i Getsemane. Kristus knelende til høyre − sovende apostler til venstre. I bakgrunnen trær, og på venstre side bylandskap. Bred, vevet bord med stiliserte blomsterranker. Sign. A.R. (Axel Revold) 1918. Henger i sakristiet.

Urverk †. Inventarlisten fra 1693 opplyser at «J gammell Jern Seyersverch» finnes hos sognepresten.

Kirkegård og gravminner

Kirkegården ligger nord og øst for kirken. Den eldre del av kirkegården er omgitt av et lavt steingjerde med hovedport i vest i tilknytning til veien som fører opp til kirkens hovedinngang. På kirkens sørside er det bare plass til noen få graver. Om det tidligere har vært kirkegård sør og vest for kirken, er dette området i dag ødelagt av nedskjæringer for veianlegg. I 1859 ble kirkegården utvidet. Senere er den blitt utvidet flere ganger, senest i 1977/78 og i 1987. Ingen eldre gravmonumenter av kunst- eller kulturhistorisk interesse er bevart.

Kilder

Utrykte kilder

  1. Statsarkivet, Bergen. Prestearkivet, kirkestolebøker for Fana og Birkeland 1641−1721.
  2. Kallsbøker 1828 ff. Bispearkivet, kirkernes tilstand.
  3. Prostearkivet, visitasprotokoller 1819−94, besiktigelsesprotokoller 1828−81.
  4. Stiftamtmannen i Bergen, synsforretninger over kirkene 1686 og 1721.
  5. Fana herredstyre, forhandlingsprotokoll 1891.
  6. Riksarkivet. RTK, kirkeregnskaper 1659-16-89.
  7. Diverse. Arkitekt Chr. Christies innberetning og oppmålingstegninger fra 1860 i Antikvarisk sentralarkiv.
  8. Riksantikvaren. Historisk museum, Bergen, kataloger over kirkesamlingene.

Trykte kilder

  1. Diplomatarium Norvegicum, bind I-II.
  2. Fortidsminneforeningens årsberetninger.
  3. Friedrich Bruns, Die Lübecker Bergenfahrer und ihre Chronistik, Berlin 1900.
  4. B.E.Bendixen, Kirkerne i Søndre Bergenhus Amt, Bergen 1904.
  5. Stein Johannes Kolnes, Norsk orgelregister 1328−1992, Førdesfjorden 1993.
  6. Einar Lexow, Norske glassmalerier fra laugstiden, Oslo 1938.
  7. Asgaut Steinnes, AM 370 fol. Jonas Andersson frå Skånevik om fornminne i Bergen bispedømme 1626, Oslo 1972.
Avbildninger og oppmålinger
  1. J.L. Losting, blyanttegn. udat.
  2. E.Chr.B. Christie, oppmåling, 2 blad 1860.
  3. J.A. Øfsthus, oppmåling, plan 1869.
  4. Fr. Konow Lund, kopi av Christies oppmåling, 2 blad, 1921, kopi av J.A. Øfsthus plan, l blad, oppmåling, 9 blad 1924.