Vidalen, forsvunnet kirke

Fra Norges Kirker

(Forskjell mellom revisjoner)
Gå til: navigasjon, søk
(bot: Automatisk import)
 
Linje 3: Linje 3:
 
''Sigrid Christie, Ola Storsletten, Anne Marta Hoff''
 
''Sigrid Christie, Ola Storsletten, Anne Marta Hoff''
  
 +
[[Sør-Aurdal prestegjeld|Prestegjeldshistorie Sør-Aurdal prestegjeld]]
  
 
Etter tradisjonen skal det ha vært en kirke i Vidalen, mellom Hedalen og Ringerike.<ref> Jahnsen 1983, s. 94.</ref> Allfarveien mellom Oslo og Bergen gikk i gammel tid gjennom Vidalen. Området skal ha blitt fraflyttet etter svartedauden.<ref> Kristoffersen 2002, s. 195.</ref> Kirkestedet er blitt lokalisert til en seter ved Kirkehaugen, på vestsiden av dalen.<ref> Islandsmoen 1951, s. 65 f..</ref>
 
Etter tradisjonen skal det ha vært en kirke i Vidalen, mellom Hedalen og Ringerike.<ref> Jahnsen 1983, s. 94.</ref> Allfarveien mellom Oslo og Bergen gikk i gammel tid gjennom Vidalen. Området skal ha blitt fraflyttet etter svartedauden.<ref> Kristoffersen 2002, s. 195.</ref> Kirkestedet er blitt lokalisert til en seter ved Kirkehaugen, på vestsiden av dalen.<ref> Islandsmoen 1951, s. 65 f..</ref>
  
====Sør-aurdal prestegjeld====
 
Sør-Aurdal prestegjeld omfatter den sørlige delen av Begnadalen, fra Bagn i nord og ned til utløpet for Begna i Sperillen. Sør-Aurdal er gammel kulturmark der det bl.a. er gjort et betydelig funn av jernbarrer fra forhistorisk tid.<ref> Hougen 1958, s. 187.</ref>
 
 
Middelalderkirkene Reinli og Hedalen, ”ecclesia de Reglir cum capella” og ”ecclesia de Hiidal”, er første gang nevnt i de skriftlige kilder i ''Pavelige Nuntiers Regnskabs- og Dagbøger'' fra 1327.<ref> PNR , s. 24.</ref> I et brev fra 1366 omtales ”Renlida kirkiu sonk a Waldrese”.<ref> DN V 253.</ref> Hedalen sogn er ikke nevnt i de skriftlige kilder fra middelalderen, men kirken i Hedalen kan likevel ha vært en regulær sognekirke. Bagn er omtalt som eget kirkesokn i middelalderen. I et diplom fra 1375 er "Bagns kirkiu sookn a Waldræs" med.<ref> DN IX 168.</ref> I et diplom fra 1454 omtales ”Baagns kirkiu sokn a sydræ lotanom a Waldresse”.<ref> DN I 828.</ref> Det yngste diplomet der ”Bangs kierku sognn y Vallers” inngår, er fra 1556.<ref> DN VII 786.</ref> Dette sognet kan ha omfattet Reinli og Ule† kirker. Ule kirke kan ha vært identisk med kapellet som tilhører Reinli kirke i oversikten fra 1327 (se under Forsvunne kirker).
 
 
Etter reformasjonen ble området som i dag utgjør Sør-Aurdal prestegjeld en del av Aurdal prestegjeld. Til prestegjeldet hørte også Bruflat kirke. I forbindelse med kirkesalget i 1720-årene ble Hedalen annekskirke og Reinli annekskirke solgt sammen med Aurdal hovedkirke til "Ringsagers Almue Paa Hedemarchen”.<ref> Kallsbok for Aurdal 1731-1794. I, 2. </ref> Bruflat kirke var en såkalt love-kirke som ble underholdt ved hjelp av gaver, og inngikk derfor ikke i salget. Allerede i I 1734 ble kirkene i Aurdal prestegjeld kjøpt tilbake av menigheten.<ref> Hveem 1968, s. 36.</ref>
 
 
Bagn kirke ble innviet i 1736 som anneks til Aurdal kirke. Reinli fungerte i utgangspunktet som kapellkirke til Bagn, men ble senere et eget sogn.<ref> Hveem 1968, s. 43.</ref> I 1805 ble Aurdal delt i Sør-Aurdal og Nord-Aurdal prestegjeld. Bagn ble hovedkirke i Sør-Aurdal prestegjeld<sup> </sup>med Reinli, Hedalen og Bruflat som annekskirker.<ref> Hveem 1968, s. 24.</ref> Opprinnelig var det gudstjeneste hver annen uke i Bruflat kirke, seks ganger i året i Hedalen kirke og fire ganger i året i Reinli kirke, mens de øvrige gudstjenestene ble holdt i Bagn.<ref> Kallsbok for Sør-Aurdal, p. 84.</ref> Senere ble sognepresten forpliktet til å ansette en personalkapellan som gjorde det mulig å holde flere gudstjenester.<ref> Kallsbok for Sør-Aurdal, p. 84.</ref>
 
 
Da H.T. Heyerdahl ble sogneprest i Sør-Aurdal prestegjeld i 1858, var det planer om å skille ut kirkene i Hedalen og Bruflat som et eget prestegjeld. Som et alternativ foreslo Heyerdahl å slå Bruflat anneks sammen med den nordlige delen av Etnedalen i Nord-Aurdal prestegjeld, men dette ble ikke gjennomført.<ref> Kallsbok for Sør-Aurdal, p. 3.</ref> Begnadalen kirke ble innviet som et regulært kirkebygg i Hedalen annekssogn i 1859.<ref> Fekjær 1965, s. 7 ff..</ref> I 1879 ble Begnadalen eget kirkesogn.<ref> Helland 1913, s. 329. </ref> I 1894 ble Bruflat hovedkirke i det nyopprettete Etnedal prestegjeld.<ref> Hvattum 1999, s. 26 f..</ref>
 
 
Leirskogen kirke ble innviet som kapell til Bagn hovedkirke i 1924, Reinli nye kirke ble innviet i 1965, mens Veståsen fjellkirke ble innviet i 1968.<ref> Kallsbok for Sør-Aurdal, p. 134.</ref> Reinli nye kirke var opprinnelig kapell for Reinli annekskirke, men er senere blitt en egen kirke. I 1996 ble Leirskogen eget sogn.<ref> Langødegård og Fønhus Stenrud 1999, s. 21.</ref>
 
 
Sør-Aurdal prestegjeld omfatter i dag Bagn eller Sør-Aurdal kirke, Hedalen kirke, Reinli gamle kirke, Reinli nye kirke, Begnadalen kirke og Leirskogen kirke. I tillegg kommer Veståsen fjellkirke som eies av menigheten.
 
 
===Utrykte kilder===
 
# ''Soknepresten i Sør-Aurdal''. Kallsbok for Sør-Aurdal, 1807–.
 
===Trykte kilder===
 
# DN – PNR – A. Helland, Topografisk-statistisk beskrivelse over Kristians amt, bd. 4, Kria.1913.
 
# B. Hougen, ”Valdres i oldtiden”, K. Hermundstad (red.), Valdres Bygdebok, bd. II. Gjøvik 1958, s. 105 ff..
 
# O. Fekjær, Begnadalen kirke 1859 – 1934, Fagernes 1965.
 
# J. Hveem, Bagn kirkes historie, Oslo 1968.
 
# H. Hvattum, Bruflat kyrkje gjennom tidene, 1999.
 
# M. Langødegård og G. Fønhus Stenrud, Leirskogen kyrkje 75 år : 1924 – 1999, Valdres Trykkeri 1999.
 
 
==Kilder==
 
==Kilder==
 
===Utrykte kilder===
 
===Utrykte kilder===

Revisjonen fra 9. mar 2012 kl. 10:49

Innhold

Sigrid Christie, Ola Storsletten, Anne Marta Hoff

Prestegjeldshistorie Sør-Aurdal prestegjeld

Etter tradisjonen skal det ha vært en kirke i Vidalen, mellom Hedalen og Ringerike.[1] Allfarveien mellom Oslo og Bergen gikk i gammel tid gjennom Vidalen. Området skal ha blitt fraflyttet etter svartedauden.[2] Kirkestedet er blitt lokalisert til en seter ved Kirkehaugen, på vestsiden av dalen.[3]

Kilder

Utrykte kilder

  1. Antikvarisk arkiv, Riksantikvaren. H. Christie, Bagn, Ule kyrkja, notat 20.10.1970.
  2. H. Christie, På leting etter kirketuft i Høvreslia, notat 3.10.1990.
  3. Diverse. L.L.E. Mykland, Guds hus under hammeren. En studie i kirkesalget i Norge i 1720-årene, hovedfagsoppgave i kristendomskunnskap, ms., UiB 1976.

Trykte kilder

  1. DN og PNR – L. Hess Bing, Beskrivelse over Kongeriget Norge, Kbh. 1796.
  2. O. Islandsmoen, Søre Aurdal og Etnedalen, Kra. 1914.
  3. O. Thorsrud, ”Ulekirken”, Tidsskrift for Valdres historielag, bd. 3, 1933-37, Gjøvik 1937.
  4. O. Islandsmoen, ”Nedlagde eller utøydde garder i Sør-Aurdal”, Tidsskrift for Valdres historielag, bd. 4, 1947-51, Oslo 1951.
  5. M. Sørlie, ”Sorenskriver Niels Wisløffs melding frå 1743 om Hadeland, Land og Valdres”, Tidsskrift for Valdres historielag, 1952–56, Oslo 1956.
  6. J. Hveem, Bagn kirkes historie, Oslo 1968. – J.B. Jahnsen, Bygget av levende stene …, Middelalderens kirkelige forhold i Valdres, P.T. Dreyers Forlag 1983.
  7. J.A. Johnsen, ”Det har stått ei steinkirke på Høvreslia”, Valdres, 12.12.1989.
  8. E.B. Hohler, Norwegian Stave Church Sculpture, Vol. I-II, Oslo, Stockholm, København, Oxford, Boston 1999.
  9. A. Kristoffersen, ”Vidalssvensken”, Årbok for Valdres 2002, Valdres Trykk 2002.

Fotnoter

  1. Jahnsen 1983, s. 94.
  2. Kristoffersen 2002, s. 195.
  3. Islandsmoen 1951, s. 65 f..